Tilia ×europaea parklind

Parklind Tilia x europaea dyrkes mye som prydtre i byer og parker. Den er noe frøreproduserende og fruktene spres med vind over nokså korte distanser. Den er en hybrid mellom skogslind T. cordata og storlind T. platyphyllos. Det angis ofte at den er steril, men det er nok bare delvis. Det er dessuten mulig at det først og fremst gjelder det dyrkete materialet. Spontane, delvis fertile, hybrider mellom T. cordata og T. platyphyllos er også angitt, og det kan ikke utelukkes at det vurderte materialet inneholder både forvillet parklind og spontant oppståtte hybrider.

Første dokumenterte funn av parklind i naturen er fra Oslo i 1889 (Lilletøyen og Grefsenåsen). Nye funn kommer med titalls års mellomrom i Oslo og Øf Halden og Fredrikstad. Fra 1990-tallet kommer funnene med noe større hyppighet og også i fylkene Buskerud, Hedmark, Telemark, Akershus og Vestfold. Det er usikkert om noen av disse funnene representerer etableringer som på sikt kan bli bestander eller om dette bare er enkeltbusker som ikke kommer til å gjøre mer av seg (mest trolig det siste på grunn av dårlig fertilitet).

Parklind er et innført gate-, park- og hagetre. Det sprer seg noe fra beplantninger, men ser ikke ut til å danne noen bestander som foreløpig lever sitt eget liv.

Invasjonspotensialet er begrenset (med usikkerhet oppover til moderat), på grunn moderat levetid og låg ekspansjonshastighet (med usikkerhet til begrenset). Parklind er foreløpig ikke observert med egne reproduserende bestander i landet, og på grunn av begrenset fertilitet kommer ikke denne til å utgjøre et merkbart innslag i norsk natur.

Parklind vurderes å ha en liten økologisk effekt, og det skyldes mulig interfertilitet med hjemlig lind Tilia cordata. Vi setter usikkerhet nedover til ingen effekt fordi vi ikke vet hvor stort omfang slik hybridisering kan ha.
Den andre mulige effekten som har vært mye diskutert, er om det er noen sammenheng mellom parklind og humledød. Det har vært mye debatt omkring plantet lind generelt og parklind spesielt, knyttet til den massive humledøden som tidvis observeres under slike trær (se Kluge 2014). Forvillede enkelttrær har neppe noen slik effekt, men plantet parklind vurderes for en mulig distanse-effekt på norske humlebestander. Blant teoriene som er framsatt for å forklare den massive humledøden, er giftig lindenektar, at humlene sulter ihjel, eller at humlene dør en naturlig død (lind blomstrer relativt sent på året når humlene snart skal dø uansett). Vitenskapskomitéen for mattrygghet (2017) har gjennomgått de ulike hypotesene og konkludert med at en del av hypotesene er usannsynlige (giftig nektar, giftig pollen, pestisider) og at det for andre hypoteser er for lite dokumentasjon til at de kan vurderes (humlene sulter ihjel eller dør en naturlig død). Bollingmo (2018) angir i en fersk nettartikkel at humledøden mest sannsynlig kan knyttes til predasjon ("lindefella"), en hypotese han mener er oversett. Denne konklusjonen støttes både av studier over to somre i Trondheim og et tidligere tysk studium hvor omtrent 3/4 av de døde humlene viser predasjonsskader (se Bollingmo 2018 med referanser).
Vi kan med andre ord ikke se at det foreligger noen dokumentert distanseeffekt av plantet parklind som er rimelig å knytte til den observerte humledøden.
Parklind er også en mulig vektor for innførsel av en fremmed svartelistet tege - Deraeocoris lutescens. Denne tegen er hverken en parasitt eller et patogen (men en predator på andre småkryp). Dette tilfellet dekkes ikke av kriteriene for vurdering av fremmede arter og påvirker derfor ikke risikovurderingen.

Parklind vurderes å medføre låg risiko i norsk natur på grunn av kombinasjonen mellom et begrenset (med usikkerhet til moderat) invasjonspotensiale og liten (med usikkerhet til ingen kjent) økologisk effekt.
Vurderingen her har to sider:1. Forvillet parklind i norsk natur. Hybridarten vurderes her å ha lav risiko på grunn av et begrenset (med usikkerhet opp til moderat) invasjonspotensial kombinert med ingen kjent negativ økologisk effekt, muligens bortsett fra som innførselsvektor for den fremmede tegearten. I forrige fremmedartsvurdering (2012) ble ikke parklind risikovurdert fordi den ikke var etablert med bestand i norsk natur (definisjonen på 'etablert' er nå mindre streng enn den var forrige gang, og denne gangen må den vurderes fordi den reproduserer).2. Parklind er også vurdert med tanke på en eventuell distanseeffekt fra plantete trær. På tross av all støy som har vært rundt disse og det mulige effekten på humledød, kan vi ikke se at en slik effekt er dokumentert pr. i dag. Vitenskapskomitéen (2017) trekker dessuten fram at lindetrær faktisk kan være en verdifull nektar-ressurs sent på året når det er få andre tilgjengelige nektarkilder (se også Somme et al. 2016). Det er altså nødvendig å forske mer på dette.