Sambucus nigra svarthyll

Svarthyll Sambucus nigra har trolig vært dyrket som medisin- og bærplante i Norge siden vikingtid og middelalder. Arten er kjent subfossilt fra Ro Stavanger fra denne tida (Griffin & Sandvik 2000). Flere historier fra middelalderen og senere nevner svarthyll. Gartner (1694) angir den som dyrket i Trondheim. Arten har mest sannsynlig vært i utstrakt bruk i Norge før 1700 og unntas derfor fra risikovurdering. I tillegg er det sannsynlighetsovervekt for at den har vært forvillet i norsk natur før 1800. Strøm (1762) angir den som dyrket på Sunnmøre, men at den sjelden eller aldri bærer modne bær. Krogh (1813) angir den fra Nordfjord som: "Sambucus Nigra, hyld, haves i de fleste Hauger, voxer også nogle faa Steder vild."

Svarthyll er en ca. 5 m høy busk. Den formerer seg med saftige steinfrukter som lett spres med fugl. Den vokser ofte enkeltvis og danner sjelden kratt. Den kommer fra Mellom- og Sør-Europa med Kaukasus og Tyrkia, og Nord-Afrika. Det eldste belegget av antatt forvillet svarthyll i herbariene er fra Ak Frogn: Drøbak. Det er udatert, men skriver seg med stor sannsynlighet fra 1856 da M.N. Blytt botaniserte i Drøbak. Det nest eldste er fra 1864 Ho Osterøy: Hausviken. Disse nesten samtidige beleggene indikerer at svarthyll har begynt å gjøre seg gjeldende noenlunde samtidig i flere regioner. I dag er svarthyll etablert i kyststrøk fra Oslofjorden til Trondheimsfjorden. Arten blomstrer midtsommers, og fruktene er modne først sensommers eller tidlig høst. I nord blir de ikke modne hvert år. Med de forventede klimaendringene, med lengre vekstsesonger, kan svarthyll få bedre vilkår lenger nord og etablere seg på Helgelandskysten, der den allerede forekommer forvillet. Svarthyll ble samlet i blomst på avfallsplass i No Brønnøy i 2011. Flere belegg/artsopplysninger i Artskart fra Nord-Trøndelag og No Røst er imidlertid fra hager.

Svarthyll forekommer på ganske forskjellige voksesteder, men så godt som alltid i sterkt kulturpåvirket eller kulturbetinget mark: skog-, åker- og veikanter, på åpne jorder, overlatte enger og beitemark og annen grasmark, i gjengroingskratt, av og til i gjengroende kystlynghei, svært sjelden i sluttet skog. Den er ikke uvanlig i strandkanter og strandkratt eller inntil naust og uthus. Den kan også dukke opp i hugstfelt, i steinete terreng og på forbygninger, på fuktig mark innerst i sump og vannkant samt på avfallsplasser. Den opptrer vanligvis enkeltvis, men i åpent terreng kan hver busk bli svært storvokst og omfangsrik. Helt lokalt kan én stor busk fortrenge hjemlige arter, men arten vurderes alt i alt å ha en begrenset negativ virkning på hjemlige arter og naturtyper når det gjelder fortrenging. Ved forrige vurderingsrunde i 2012 ble arten vurdert til låg økologisk risiko, med moderat invasjonspotensial og en liten økologisk effekt. Effekten ligger i det mulige samvirket mellom fruktprodusenten svarthyll, stedegne fruktproduserende arter og fruktspisende fugl som økologiak effekt. Arten kan konkurrere med hjemlige busker og trær om fugler som spredningsvektor. Hvis arten hadde blitt risikovurdert nå, ville mange nyfunn og endret beregningsmåte ført til et høyere invasjonspotensial. Arten ville derfor havnet i kategorien høg risiko med usikkerhet ned til potensielt høg risiko. Usikkerheten er knyttet til at den mulige påvirkningen svarthyll kan ha på hjemlige bærprodusenter ikke er dokumentert.