Picea glauca hvitgran

Kvitgran Picea glauca er naturlig hjemmehørende i Alaska, Canada og nordlige deler av resten av USA. Kvitgran er trolig ett av de fire mest hardføre og nøysomme bartrær på den nordlige halvkule (sammen med svartgran Picea mariana og to lerkearter), og den danner polar skoggrense (sammen med svartgran P. mariana) i hele Nord-Amerika. Kvitgran tåler godt både frost og tørke, og setter mindre krav til jordbunn enn vår egen gran (Børset 1985). Den kan derfor vokse i kalde og næringsfattige skog- og heityper der vår egen gran ikke har noen sjanse, og i tillegg i myr (kvitgran og svartgran er treslagene i amerikansk ’muskeg’). I skogbruket har den ikke vært noen suksess på grunn av dårlig vekst og problemer med rotråte (Dietrichson 1971, Børset 1985). Arten har vindspredte frø.

Arten er plantet i begrenset omfang i Norge, men antydet plantet i alle fylker. Forvillete bartrær er sterkt underrepresentert i de botaniske innsamlingene, dermed ligger det lite dokumentasjon i samlingene, også for kvitgran. Det foreligger heller ikke så mange funn av forvillet kvitgran i Artsobservasjoner. Det er derfor grunn til å tro at mørketallet er stort. Kvitgran er dokumentert fra 7 fylker nord til Sør-Trøndelag, og nesten hele dokumentasjonen er fra de siste 30 årene. Samlet produksjonsareal som skogstre er trolig under 1 km², fordelt over hele landet.

Arten ble innført til Norge (Bogstad, Oslo) ca. 1790, både som et produksjons- (tømmer) og prydtre. I tillegg er den blitt brukt i lebelter, blant annet på Jæren. Lokalt er det observert rik foryngelse (Børset 1985). Det er påvist noe spredning fra gamle lebelter med kvitgran på Jæren, men god oversikt over lokalisering av lebeltene og spredning fra disse mangler.

Kvitgran har et moderat invasjonspotensial, som kombinasjon av moderat median levetid og moderat ekspansjonshastighet.

Kvitgran vurderes å kunne få en liten negativ økologisk effekt. Den har potensial for å etablere seg i naturtyper langt ut over de skogtypene der den er plantet, både i kystlynghei og i boreal hei og dessuten i nordlig og subalpin lauvskog (bjørkebeltet). Den kan dermed føre til fortrengning og strukturendring, men på lang sikt, og ingen slike effekter er dokumentert med det låge antallet forvillinger som er dokumentert foreløpig. Arten er funnet forvillet i kystlynghei flere ganger, og her kan den på sikt føre til tilstandsendringer.

Kvitgran vurderes foreløpig til låg økologisk risiko på grunn av et moderat invasjonspotensial og en liten økologisk effekt. Denne arten har en posisjon i invasjon/effekt-matrisen som gjør at relativt små endringer kan føre den over i høg risiko, enten ved et økt invasjonspotensial eller ved en økt effekt. Den bør følges med.