Picea ×lutzii lutzgran

Beskrivelse av artene

Sitkagran Picea sitchensis og lutzgran P. x lutzii (hybriden mellom sitkagran og kvitgran P. glauca) er store trær med frøreproduksjon. Frøene har vinge og spres hovedsakelig med vind.

Sitkagran har sitt naturlige utbredelsesområde langs vestkysten av Nord-Amerika fra Kodiakøya i det sørvestlige Alaska til Mendocino i det nordlige California. Utbredelsen dekker et relativt smalt belte langs Stillehavskysten, i hovedsak innenfor et belte på ca. 50 km fra kysten, men med spredte forekomster opptil 200 km fra kysten (Thompson et al. 1999). Sitkagrana vokser fra havnivå og helt opp til tregrensa på ca. 1000 meter over havnivå i Alaska, men kun opp til ca. 400 meter over havnivå i California. Sitkagrana finnes typisk i et relativt kjølig og fuktig borealt klima, men det er likevel betydelig klimatisk variasjon innenfor utbredelsesområdet. Den finnes ofte på relativt veldrenert, surt jordsmonn, i rene bestand eller sammen med vestamerikansk hemlokk Tsuga heterophylla (Harris 1990).

Lutzgran ble først beskrevet i 1953 (Little 1953) og forekommer naturlig innen et snevert område der foreldreartene møtes i det nordvestlige Nord-Amerika, hovedsakelig i Sør-Alaska, sørlige Yukon Territory og nordlige British Columbia. Lutzgran har en noe mer nordlig og kontinental utbredelse enn sitkagran i det naturlige utbredelsesområdet. Lutzgran er fertil, og innen dens naturlige utbredelsesområde foregår det også tilbakekrysning med foreldreartene (Hamilton & Aitken 2013). Taksonet (heretter kalt art, selv om det er en hybrid) må derfor sies å være uklart avgrenset (Stabbetorp & Aarrestad 2012).

Sitkagran Picea sitchensis og lutzgran Picea × lutzii behandles samlet i risikovurderingene, med følgende begrunnelse.

Det har tidligere vært en gjengs oppfatning at sitkagran stort sett har vært plantet på Vestlandet mens lutzgran hovedsakelig har vært plantet nordover i landet. Mer detaljerte undersøkelser og en større oppmerksomhet på problematikken i de senere årene har imidlertid avdekket en hel del forvirring og betydelig mer variasjon en vi tidligere har vært klar over.

I Møre og Romsdal er mange plantefelt som er oppgitt plantet som sitkagran, i virkeligheten lutzgran (Øystein Folden, innsynskommentar). Det samme gjelder eller mistenkes flere andre steder. Årsaken kan være at det er hentet kongler/frø fra sitkagran i områder der det kan være pollinering fra hvitgran eller lutzgran. Dertil kommer at hybriden ikke ble beskrevet før i 1953 (Little 1953), og mange av proveniensene som er plantet i Norge, kommer fra områder der hybriden er vanlig. Det er for eksempel påvist at lutzgran ble plantet ved Gravdal i Lofoten allerede i 1935 (Kaasen et al. 1993). Siden man på det tidspunkt ikke kjente til hybriden, er det naturlig at det som ble plantet ut ble kalt en proveniens av sitkagran. Det finnes også mer nylige eksempel på at provinienser innkjøpt som sitka kan være av uklart taksonomisk opphav (1999). Det er dermed et åpent spørsmål hvor mye forvirring og feilmerking det eventuelt kan ha vært andre steder.

Nøye gjennomgang av frøspredte individer viser også betydelig større variasjon enn det man forventet. Det er svært vanskelig å skille ungplanter av sitkagran og lutzgran fra hverandre morfologisk (innsynskommentarer fra Landbruksdirektoratet, Sortland kommune, SABIMA, og Naturvernforbundet i Vesterålen; Olsen et al. 2016), og nøyere undersøkelser tyder på glidende overganger, noe som kan tyde på mulig tilbakekrysning mellom artene i Norge (Øystein Folden, pers. komm.). Dette er kanskje ikke så rart, etter som hybriden er fertil og krysser seg med foreldreartene (se nedenfor).

Slik tilbakekryssing er ikke usannsynlig i Norge, etter som plantefelt med sitkagran og lutzgran står nær hverandre i landskapet eller kan bestå av blandinger av de to artene (innsynskommentarer fra Sortland kommune og SABIMA; Olsen et al. 2016). Dermed kan det forekomme krysspollinering og introgresjon, noe som gjør bestemmelse av avkommet vanskelig.

Videre kommer det at datainnsamlingen er av varierende kvalitet, noe som skaper problemer både i Artsobservasjoner og i fagrapporter (innsynskommentarer fra Skognæringen Kyst, Sortland kommune, SABIMA, Øystein Folden). Dels skyldes dette at det er vanskelig å skille unge planter av artene, dels at vi ikke har vært tilstrekkelig oppmerksomme på problematikken, slik at man på Vestlandet, for eksempel, automatisk ville gå ut fra at man hadde med sitkagran å gjøre, etter som man ikke har oppgitt utplantet lutzgran. Videre nøkler Lid’s flora (Lid & Lid 2005) til sitkagran mens lutzgran bare beskrives kort, noe som også kan bidra til at hybriden går under radaren.

Generelt sett gir dette svært usikre data på frøkilder, og ikke minst på spredning og etablering av de to artene i norsk natur. Datamangel og usikkerhet påpekes da også i et flertall av høringssvarene, både på spesifikke problemstillinger som spredning av lutzgran (innsynskommentar fra Skognæringen Kyst) og datamangel mer generelt (innsynskommentar fra Landbruksdirektoratet).

Det er også taksonomiske årsaker til å behandle sitkagran og lutzgran samlet. Hybriden lutzgran er fertil, og den naturlige hybridiseringen er preget av tilbakekryssing i en større hybridsone, der innslaget av gener fra sitkagran varierer fra 16 % i kontinentale strøk til over 90 % i de mer oseaniske (Hamilton & Aitken 2013), og flere norske botanikere rapporterer da også om mellomformer det er vanskelig å plassere, både i plantefelt og spesielt av frøspredte individer i naturen (innsynskommentar fra Øystein Folden) Dermed er det usikkert om man kan trekke klare grenser mellom artene. Flere innsynskommentarer (bl.a fra Sortland kommune) uttrykker likevel tro på at det skal være mulig å skille artene morfologisk (se også Hanssen 2013), og ønske om at bedre data bør samles i fremtiden.

Gitt usikkerhet i det frømaterialet som er blitt innført og utplantet under navnene sitkagran og lutzgran i Norge, og muligheten for videre (tilbake)krysning mellom nabobeplantninger av ulikt genetisk opphav, og dårlig kvalitet på data på både utplantninger og planter spredt til norsk natur, blir den totale usikkerheten simpelthen for stor, og vi vurderer derfor sitkagran og lutzgran samlet.

Det er dessuten ikke angitt at sitkagran og lutzgran har ulike effekter der de spres i naturen, bortsett fra at lutzgran har en noe mer nordlig og mindre oseanisk tendens enn sitkagran. Alle undersøkelser av effekt gjelder (antatt) sitkagran, men det er bare fordi lutzgran er mye nyere i kultur og helt i begynnelsen av sin spredning. Det er ikke datagrunnlag i dag for å vurdere effekter av lutzgran, men vi har ingen grunn til å anta (eller hørt noen argumenter for) at lutzgran vil få noen effekter forskjellig fra sitkagran i framtida, og vurderingsperioden framover er 250 år. Dette er også en del av vår begrunnelse for å vurdere de to artene samlet.

Utbredelse i Norge

Sitkagran er importert som produksjonsart til kystskogbruket, men er også brukt til leplantninger og noe som park- og hagetre. Første plantinger av sitkagran angis til ca. 1890 i Vest-Agder, Rogaland og Hordaland. Fra 1950 til 1980 ble den brukt i skogreisinga langs kysten fra Vest-Agder nord til Troms. I perioden 1960-75 var utplantingen av sitkagran på sitt høyeste, og det ble plantet ut nesten 25 000 dekar årlig. Tilplantet areal i dag anslås til 500 000 dekar (Øyen 2000, Øyen et al. 2009). I Norge finnes plantefelt med lutzgran først og fremst på Vestlandet og i Nordland, hvor arten ble plantet på grunn av dens høye vind- og salttoleranse (Stabbetorp & Aarrestad 2012). Tilplantet areal utgjør 50 000 dekar (Øyen 2000). Både sitkagran og lutzgran er registrert med spredning i hele det området der de er dyrket.

Potensielt utbredelsesområde for sitkagran/lutzgran omfatter alle kystfylker nord til Troms.

Spredningsmåter

Sitkagran og lutzgran blir frøbærende i (15) 20-30 års alder, avhengig av fristilling, men frøspredte individer i åpen vegetasjon er blitt observert med kongler helt ned til 6 års alder (Thorvaldsen 2016, Saure 2012). Artene sprer seg med små, lette frø tilpasset vindspredning og sitkagran (og trolig også lutzgran) har større og hyppigere frøproduksjon enn vanlig gran.

Etter som plantningene ble frøbærende har sitkagran og lutzgran spredt seg i kystområdene og er observert spredt over relativt lange avstander fra plantningene til en rekke naturtyper inkludert forstyrrede arealer, kystlynghei, eng, skogsmark, og beitemark og myr. I de siste årene er det blitt lagt ned en betydelig innsats i dokumentasjon og kvantifisering av spredningen, og vi har nå bedre oversikt enn tidligere.

Vi har nå god dokumentasjon på at spredning av sitkagran/lutzgran fra beplantninger til norsk natur forekommer relativt hyppig, etter som i det minste noe spredning kan dokumenteres i de aller fleste tilfeller der det gjøres grundige undersøkelser (Nygaard et al. 2000, Haavik 2014, Saure et al. 2013, 2014, Skre 2014, Olsen et al. 2016, Thorvaldsen 2016, Johansen et al. 2017, Nygaard & Øyen 2017, Vesterbukt 2017, dessuten flere kartlegginger blant annet i Vesterålen og Salten av Norsk Botanisk Forening, WWF, og Naturvernforbundet, og på forskjellige lokaliteter i Møre og Romsdal; data lagt inn i Artsobservasjoner). Disse undersøkelsene er også beskrevet i blant annet SABIMAs og Naturvernforbundet i Vesterålens innsynskommentar. Spredning til kystfuruskog rapporteres av Fylkesmannen i Hordaland i innsynskommentar.

Den observerte tettheten og dekningen av individer av sitkagran/lutzgran spredt til norsk natur er svært variabel, fra svært høy til nesten fraværende, og varierer betydelig både med tetthet og kvalitet på frøkildene, med avstand til frøkilder, og mellom naturtyper. Generelt rapporteres det om relativt lav tetthet og korte spredningsavstander når spredningen måles og modelleres som en funksjon av avstand til et plantefelt (Nygaard & Øyen 2017; se også innsynskommentarer fra Norges Skogeierforbund, Skognæringa Kyst og Salten Kommune) samtidig som det er dokumentert gjentagende langdistansespredning med avstander opp til <2 km fra nærmeste plantefelt (Thorvaldsen 2016) og kolonisering av over 90 % av alle undersøkte polygoner av kystlynghei i Vikna (Johansen et al. 2017; se også kartleggingene omtalt i forrige punkt). Thorvaldsen (2016) fant i snitt 71 individer pr. km2 innenfor undersøkelsesområdene, og viktigste spredningsretning var nord og vest for plantefeltene, altså i fremherskende vindretning. Det rapporteres videre om spredning til langt flere naturtyper enn det var tatt høyde for i de foreløpig vurderingene.

Beplanting med sitkagran/lutzgran har blitt foretatt både som produksjonsareal og som leplantninger / enkeltstående tre. De sistnevnte er mer fristilt og vil dermed både sette mer frø og ha større effekt som frøspredere i landskapet (Thomson et al. 2011). Det er plantet et betydelig areal av de to artene til sammen (550 000 dekar; Øyen 2000), noe som gir svært mange frøkilder og et stort potensielt koloniseringsareal innenfor den observerte frøspredningsdistansen (<200 m for kortdistansespredning, 200 - 2000 km for langdistansespredning; se Johansen et al. 2017, Nygaard & Øyen 2017; se også innsynskommentar fra Naturvernforbundet i Vesterålen). Thorvaldsen (2016) påviser betydelig spredning av sitkagran til undersøkelsesområder >200 m (median avstand 0.9-2.0 km) fra relativt små plantefelter på Stadlandet, og med økende forekomst over tid (1142 planter observert i 2015; alderssammensetningen tyder på at populasjonen dobler seg hvert 5. år). Disse frøplantene ble observert både på forstyrret mark, i seminaturlig eng og myr, kystlynghei og terrengdekkende myr.

Invasjonspotensial

Sitkagran/lutzgran har et stort invasjonspotensial, på grunn av lang median levetid og stor ekspansjonshastighet. Beregninger ved hjelp av scriptet kjørt på datasett fra herbariebelegg og observasjoner gir en ekspansjonshastighet på over 600 m/år, noe som tilsvarer høyeste kategori (og med betydelig nedjustering av antall forekomster og neglisjering av mørketall, derfor et absolutt minimumsestimat). Feltundersøkelser dokumenterer også betydelig langdistansespredning (Thorvaldsen 2016). Det er fortsatt rom for betydelig fortetning innen dette området, og vi anslår konservativt ca. 25% økning i forekomstareal de kommende 50 årene.

I de siste årene er det blitt gjort et stort arbeid fra en rekke forskningsinstitusjoner, frivillige organisasjoner og privatpersoner som har kartlagt og dels modellert både nærspredning (0-200 m) og fjernspredning (>200 m) og enkeltforekomster av sitkagran/lutzgran utenfor produksjonsarealer og andre beplantninger. Disse undersøkelsene dokumenterer at:

(1) Sitkagran/lutzgran spres med frø, som er mange, små og lette og spres med vind.

(2) Spredning av sitkagran/lutzgran fra beplantninger til norsk natur forekommer relativt hyppig ( Haavik 2013 (presisert som lutzgran), Skre 2014, Saure et al. 2013, 2014, Olsen et al. 2016, Thorvaldsen 2016, Johansen et al. 2017, Nygaard & Øyen 2017, Vesterbukt 2017, Kyrkjeeide et al. 2017 (presisert som lutzgran), Appelgren & Torvik 2017, kartlegginger blant annet i Vesterålen, Salten og Møre og Romsdal, data i Artskart).

(3) Tettheten og dekningen av sitkagran/lutzgran spredt til norsk natur er svært variabel, fra svært høy til nesten fraværende, både med hensyn til tetthet, kvalitet og avstand til frøkilder, og mellom naturtyper.

(4) Beplanting med sitkagran/lutzgran er blitt foretatt både på produksjonsareal og som leplantninger/enkeltstående tre. De sistnevnte er mer fristilte og vil dermed både sette mer frø og ha større effekt som frøspredere i landskapet (Thomson et al. 2011). Det er plantet et betydelig areal for de to artene til sammen, (550 000 dekar; Øyen 2000), noe som gir svært mange frøkilder og et stort potensielt koloniseringsareal.

(5) Spredningen til norsk natur per i dag er, generelt sett, i en relativt tidlig fase, i og med at hoveddelen av utplantingene skjedde i perioden 1960-1975, og trærne sannsynligvis ikke var gjennomgående konglesettende før omtrent 20 år senere. De frøspredte individene reproduserer tidlig og ser ut til å greie seg godt.

Basert på disse betraktningene og informasjon gjennom publikasjoner, rapporter, og innrapporterte data til Artskart gjennom de siste års målrettede undersøkelser av Norsk Botanisk Forening, WWF og Naturvernforbundet, vurderer vi at det gjennomgående observeres i hvert fall noe naturlig spredning av frøplanter ut fra plantefelter og andre beplantninger over hele utbredelsesområdet. Dette tilsier at det er store nok forekomster utenfor beplantningene til at de forekomstarealer og det utbredelsesområdet vi har kommet fram til, basert på tilgjengelig informasjon og slik de defineres i metodikken til Fremmedartsprosjektet i 2018, er så nært reelle som det er realistisk å komme med de dataene vi har tilgjengelige.

Økologisk effekt

Sitkagran/lutzgran vurderes å ha stor økologisk effekt (med usikkerhet til middels effekt), basert på at de går inn i og har økologiske effekter i en rekke naturtyper, inkludert de rødlistete naturtypene kystlynghei og kystnedbørsmyr. Konkurranse og tilstandsendring er de viktigste mekanismene. Selv om sitkagran/lutzgran har stort invasjonspotensial, er den kvantitative dekningen av spredningen per i dag relativt lav, og de spredte individene er relativt unge. Undersøkelser av slike spredte individer av sitkagran i kystlynghei tyder imidlertid på en klar økologisk effekt der sitkagran fortrenger de lyskrevende karakteristiske lyngheiartene raskere enn det som skjer ved gjengroing med det naturlig forekommende bartreet furu (Saure et al. 2013, 2014). Det finnes ingen feltundersøkelser av effekter av lutzgran på norsk natur, men i tråd med «føre var»-prinsippet, anser vi at de to artene har relativt like effekter.

De siste års rapporter og kartlegginger av sitkagran/lutzgran viser at disse treslagene koloniserer en rekke naturtyper. Best dokumentert er kolonisering av kystlynghei (se nedenfor), men det er også dokumentert spredning til skogsmark inkludert kystfuruskog, nordvendt mosedekt mark generelt (dette gjelder lutzgran), lysåpen kalkrik godt drenert mark (dette gjelder sitkagran), boreal hei, myr, inkludert nedbørsmyr (særlig lutzgran) og beitemark (Haavik 2013, Thorvaldsen 2016, Olsen et al. 2016, innsynskommentarer fra Naturvernforbundet i Vesterålen og Fylkesmannen i Hordaland, dokumentert i Artskart). Olsen et al. (2016) finner at sannsynligheten for etablering var størst langs vei og annen sterkt endret fastmark, men også betydelig i hei, skog og myr. Lutzgran ble ikke funnet i naturtypen strand, som også forekom på lokalitetene.

Sitkagran/lutzgran har små frø, noe som kan minske sannsynlighet for etablering på grunn av konkurranse fra etablert vegetasjon eller tykt mose- eller strødekke (Vikane et al. 2013). I tillegg har undersøkelser fra annet land vist at lyngarter generelt, røsslyng inkludert, kan produsere kjemiske forsvarsstoffer som undertrykker frøspiring hos bartrær (allelopati; Jalal & Read 1983a,1983b, Mallik 2003; dette påpekes også i innsynskommentar fra Landbruksdirektoratet). Vikane et al. (2013) testet disse hypotesene i kystlynghei i Hordaland, og fant ca. 5 % frøspireetablering i kystlynghei i pionerfase, noe som minsket til ca. 3 % i moden fase og til 1 % i degenererende fase. Eksperimentet ga ikke noen indikasjoner på at allelopatiske effekter bidro til å undertrykke frøspiringen. Ved lokal forstyrrelse derimot (i eksperimentelle vegetasjonssår på 25 x 25 cm), økte frøspringen til ca. 20 % i alle suksesjonsfaser, altså en økning på 4 til 20 ganger høyere enn i uforstyrret lynghei. Dette tyder på en klar konkurranseeffekt fra etablert vegetasjon, noe som henger godt sammen med at mange kilder rapporterer betydelig høyere spredning til forstyrret mark enn til uforstyrret natur (se for eksempel innsynskommentarer fra Bergen Skog og Træplantningsselskap og Naturvernforbundet i Vesterålen).

I og med at de fleste beplantningene er ganske unge, og at både sitkagran og lutzgran i tette bestand bruker flere tiår, (15) 20-40 år, på å nå reproduktiv alder, er koloniseringen av norsk natur utenfor plantefeltene fremdeles i en svært tidlig fase. Vi har derfor ikke data på effekten på norsk natur av etablerte bestand av naturlig spredt, velvoksen sitkagran eller lutzgran. Vi er imidlertid pålagt å følge et “føre var”-prinsipp når det gjelder sannsynlige effekter.

De best dokumenterte effektene av sitkagran på vegetasjon i Norge stammer fra undersøkelser i kystlynghei (Saure et al. 2013, 2014). Disse undersøkelsene dokumenterer klare effekter på vegetasjonsstruktur, artsmangfold, artssammensetning og funksjonell sammensetning i felt- og bunnsjikt. Vi har ikke undersøkelser av effekter i andre naturtyper, men vi kan anta at effekter på andre åpne naturtyper som koloniseres av sitkagran eller lutzgran (boreal hei, seminaturlig eng, og myr), vil være tilsvarende mens effektene av spredning til allerede tresatte arealer (fastmarksskogsmark) vil være noe svakere. Merk likevel at Saure et al. (2013, 2014) dokumenterte påtagelige forskjeller i effekten på bunnvegetasjonen mellom unge individer av sitkagran og furu, noe som skulle tilsi at arten vil ha effekter også på bunnvegetasjon i skog.

Når det gjelder truede naturtyper har vi altså god dokumentasjon på at sitkagran/lutzgran koloniserer kystlynghei (rødlistekategori EN) (Saure et al 2013, 2014, Skre 2014, Vikane et al. 2014, Olsen et al. 2016, Thorvaldsen 2016, Johansen et al. 2017, Nygaard & Øyen 2017, Vesterbukt 2017, dessuten flere kartlegginger blant annet i Vesterålen og Salten av Norsk Botanisk Forening, WWF, og Naturvernforbundet, og på forskjellige lokaliteter i Møre og Romsdal). Det rapporteres videre om spredning til kystnedbørsmyr (rødlistekategori VU) (Thorvaldsen 2016, Olsen et al. 2016, innsynskommentarer fra SABIMA og Naturvernforbundet i Vesterålen; dokumentert i Artskart), temperert kystfuruskog (rødlistekategori EN) (innsynskommentar fra Fylkesmannen i Hordaland), den sistnevnte uttrykker videre bekymring for spredning til og fremtidig tilstandsendring i fattige boreonemorale regnskogstyper mer generelt (inkludert kystgranskog, rødlistekategori EN).

Når det gjelder effekter har Saure et al. (2013, 2014) gjennomført detaljerte undersøkelser av den umiddelbare effekten av unge naturlig frøspredte sitkagranplanter (2-4 m høyde) på felt- og bunnvegetasjonen i kystlynghei, sammenlignet både med kontrollfelter i kystlynghei, og med arealer i tilsvarende tidlig suksesjon med et naturlig forekommende bartre (furu). Undersøkelsen er replisert (det vil si at alle behandlinger er gjentatt) på fire forskjellige lokaliteter langs kysten av Hordaland. I denne undersøkelsen fant man at sitkagran hadde en langt sterkere og funksjonelt forskjellig effekt sammenlignet med furu på felt- og bunnvegetasjonen. Lyskrevende planter og karakteristiske kystlyngheiarter ble raskere fortrengt, mens skyggetålende moser ble mer dominerende under sitkagran sammenlignet med furu. Selv om denne undersøkelsen gjelder den umiddelbare effekten av enkelttrær, og således ikke kan ekstrapoleres til å si noe om effekten av en etablert naturlig spredt sitkagranskog kontra en furuskog, er effekten likevel såpass markant at dette er en relativt sterk indikasjon på at gjengroing av kystlynghei med sitkagran vil ha sterkere effekt enn gjengroing med naturlig forekommende treslag.

Konklusjon

Sitkagran/lutzgran vurderes til å medføre svært høy økologisk risiko som følge av stort invasjonspotensial og stor (med usikkerhet til middels) økologisk effekt. Sitkagran viser tydelig spredning inn i kystlynghei som er en truet naturtype; den sprer seg også inn kystnedbørsmyr og kystfuruskog i tillegg til en rekke mer utbredte og mindre truete naturtyper med vid utbredelse i kystlandskapet. Tilstandsendringen i kystlynghei som spredningen av sitkagran medfører, kommer i tillegg til og er kvalitativt annerledes enn gjengroing med naturlig forekommende treslag. Lutzgran sprer med stor kraft inn i en rekke naturtyper og ser generelt ut til å foretrekke et kjøligere klima og noe fuktigere naturtyper enn sitkagran. Det finnes ikke feltundersøkelser av effekter av lutzgran på norsk natur, men vi anser at de to artene er såpass like i økologi og funksjon i forhold til andre funksjonelle grupper og arter at vi finner det sannsynlig at de også har lignende effekt. Det finnes heller ingen feltundersøkelser av effekter av sitkagran/lutzgran på andre naturtyper enn kystlynghei. Vi vurderer at effekter på andre åpne naturtyper som koloniseres av sitkagran eller lutzgran (boreal hei, seminaturlig eng, og myr), vil være tilsvarende effektene i kystlynghei mens effektene av spredning til allerede tresatte arealer (fastmarksskogsmark) vil være noe svakere. Disse vurderingen er i tråd med “føre var”-prinsippet vi er pålagt å følge når det gjelder sannsynlige effekter.

Risikovurderingen gjelder arten generelt, dvs. inkludert det som måtte foreligge av forvillede kultivarer (sorter). Datamaterialet som ligger til grunn for vurderingene, skiller nesten aldri mellom ulike kultivarer, og kultivarer kan derfor ikke vurderes separat med utgangspunkt i de data vi har tilgjengelig. Miljødirektoratet har bedt om en økologisk risikovurdering av kultivaren ‘Silberzwerg’. Navnet er (tentativt) akseptert av Royal Horticultural Society (se http://apps.rhs.org.uk/horticulturaldatabase/HortGenera.asp). Vi finner lite relevant informasjon om kultivaren. Dette er en heksekost-type (se https://plantlust.com/plants/39475/picea-sitchensis-silberzwerg/), dvs. en mutant som trolig har begrenset eller ingen spredningsevne. Denne kultivaren ville derfor trolig fått et lavere invasjonspotensial enn arten slik den er vurdert og med en tilhørende lavere risiko. Vi har ikke undersøkt i hvilken grad andre kultivarer av P. sitchensis eller P. x lutzii har dokumenterte egenskaper som vil kunne påvirke invasjonspotensialet og/eller økologisk effekt slik at man kunne forvente en annen risikokategori enn den som gis i den generelle vurderingen av arten.