Larix kaempferi japanlerk

Vi vurderer japanlerk Larix kaempferi og hybridlerk L. x marschlinsii (europalerk L. decidua x japanlerk) samlet. Disse er det knapt mulig å skille uten å ha kongler (ofte ikke da heller). Hartvig (2015) beskriver risikoen for feilidentifisering dersom man uten videre antar at forvillete planter hører til samme art som det som er plantet (og har kongler) i nærheten. Øystein Folden (i kommentar til innsynet) sier: “I leplantingane på kysten i Møre og Romsdal blei det planta ut både hybridlerk og japanlerk. Det er ofte skilnad mellom det som står i planane og det som faktisk blei planta ut, sidan produksjonen av småplanter truleg ikkje samsvara med det som sto i planane. Leveransane av dei to artane blei som det blei, var det ikkje nok av den eine, så blei den andre levert. I nokre høve har det nok også vore planta av den eine arten og supplert med den andre. Ein del av trea som er planta ut kjem ut som heilt greie hybridlerk. Ein del tre har mange av karakterane til japanlerk, utan at ein kan slå fast at det er arten og ikkje hybriden. Det finst også ein del individ som ligg mellom hybridlerk og europalerk, utan at ein kan seie sikkert om det er hybriden eller arten. For desse tre artane er det heller ikkje så mykje hjelp i konglekarakterane, bortsett frå at nokre kongler ligg tett opp til japanlerk.” De to artene synes også ha mye av den samme utbredelsen og de samme økologiske effektene.

Japanlerk Larix kaempferi ble innført som produksjonstre til Vestlandet fra Japan ca. 1870 (Øyen 2006). Den er blitt plantet i kyststrøk fra Vestfold til Nordland (Alstahaug), med hovedvekt på Vest- og Sørlandet (Øyen 2008). Japanlerk setter frø og kan spre seg med vind. Japanlerk er resistent mot lerkekreft (Børset 1985).

Hybridlerk Larix x marschlinsii er en krysning mellom europalerk L. decidua og japanlerk L. kaempferi. Den ble først ble funnet som spontant oppstått i Dunkeld i Skottland omkring 1900 (Nedkvitne & Wendelbo 1970). Krysningen viser heterosis og har sterkere vekst enn foreldrene og har motstandskraft mot lerkekreft. Den er fullt frøfertil, blir tidlig frøbærende, har lette frø tilpasset vindspredning, og den forynger seg villig. Arten ble innført til Vestlandet ca. 1930 og har et plantet skogareal tilsvarende 8-10 km², vesentlig på Sørvestlandet. Det er særlig de siste 20-30 årene hybridlerk er blitt tatt i bruk, og etter hvert er hybridlerk blitt den mest plantete lerkearten i lavlandet i Sør-Norge (Øyen 2006).

Forvillete bartrær er sterkt underrepresentert i de botaniske innsamlingene, og funnfrekvensene gir knapt noe realistisk bilde av hvor mye vi har av dem. Japanlerk er først dokumentert i samlingene som forvillet i blandingsskog på Bogstad i Oslo 1968. Etter 2001 er det enkeltfunn fra en rekke fylker og spesielt mange rapporter fra Møre og Romsdal. Hybridlerk ble først dokumentert i samlingene som forvillet i Ro Strand i 1993 og sprer seg fra skogplantefelt og arboret og finnes i Vest-Agder, Rogaland og Hordaland. Noe tidlig spredning i parker er kjent fra Ho Kvinnherad: Rosendal og Ho Bergen: Åsane og Bergen by. For artene samlet er det en svær overvekt av dokumenterte forvillinger i Møre og Romsdal, med 64 % av alle funn. Vi har ingen grunn til å tro at det er spesielt mye mer av disse lerkene i dette fylket og antar at det bare viser hvor lite dokumentasjon det er ellers. Appelgren & Torvik (2017) viser spredningen flere steder i Rogaland og i litt av Hordaland, og dette er fylker der samlingsdokumentasjonen bare viser henholdsvis tre og null lokaliteter.

Hartvig (2015) viser godt fordelingen av de tre artene europalerk, japanlerk og hybridlerk i Danmark ved kartlegging i 1300 standardruter fordelt over hele landet. Europalerk ble innført i Danmark i første halvdel av 1700-tallet, anvendt i skogbruket fra 1776, og forekommer i 5,0 til 5,5 % av alle ruter (det andre tallet en forholdsmessig oppjustering for ikke identifisert lerkemateriale). Japanlerk ble innført i 1889 og noe senere anvendt i skogbruket; den forekommer i 6,2 til 6,8 % av alle ruter. Hybridlerk er den som sist ble innført, i bruk i skogbruket fra ca. 1930, og forekommer i 27,3 til 30,2 % av alle ruter. Hybridlerk, som den sist innførte, er blitt den klart hyppigste som forvillet i naturen, med 5-6 ganger så mange forekomster som hver av de to andre. Til orientering forekommer forvillet lerk i over 42 % av alle undersøkte ruter og er ett av de fremmede treslagene som har fått størst utbredelse i Danmark. Forholdstallene mellom japanlerk og hybridlerk (dvs. med stor overvekt av den siste) kan nok være nokså like i Danmark og Norge.

Artene er blitt innførte som skogstre, for leplantninger og som prydtre. Hybridlerk er den viktige av de to artene i skogproduksjon på produksjonsareal. Begge har stor og hyppig kongle- og frøproduksjon, og frøene spres effektiv med vind (Børset 1985), men viltskader er oppgitt å være begrensende for videre økning. Her bemerker imidlertid Øystein Folden (i kommentar til innsynet): “Lerk blir litt beita av hjortedyr. Vi har sett få individ som døyr av beitinga. Det er mest tale om at det ikkje blir nokon sagtømmerstokk dei nedste to metrane. For skogbruket er hjortedyra ein plage når det gjeld lerk, men dei hindrar på ingen måte attgroing og frøspreiing.”

Invasjonspotensialet er moderat, med usikkerhet til stort, som en kombinasjon av moderat (til lang) median levetid og moderat (til høy) spredningshastighet. Det finnes lite data, og artene kan være vanskelige å skille også fra europalerk som småplanter. Nye undersøkelser fra Rogaland (Appelgren & Torvik 2017) tyder på moderat til rask spredning.

Artene vurderes å ha middels økologisk effekt. Både japanlerk og hybridlerk er lyskrevende og har lokalt spredt seg på åpne arealer i nærheten av eksisterende bestand, men det er usikkert hvor mye av dette som bidrar til rekruttering av voksne trær, da den er utsatt for viltskader og snøbrekk. Japanlerk etablerer seg i åpen lauvskog og semi-naturlig eng i MR Stranda: Gjørva (John Bjarne Jordal, pers. komm). Begge artene rapporteres også fra kystlynghei og i flere andre naturtyper. Øystein Folden (innsynskommentar): “Dei veks dårleg på våt myr, sturer, men veks på tørrare myr. Veks ganske godt i kystlynghei. På all rørt mark må ein rekne med at dei etablerer seg godt. På grøftekast i myr er veksten enorm. Står det ei lerk i nærleiken når tett skog blir hogd, så har ein lerk innimellom gran eller kva det skal vere, og lerka er stort sett den høgaste av dei. Eit trakk er nok til at treet kjem opp i kulturmark.” Vi forventer en moderat strukturendrings-effekt i kystlynghei, men mindre effekt i semi-naturlig eng. Artene etablerer seg i liten grad i sluttet skog.
Hybridlerk (og japanlerk) kan opplagt krysse seg introgressivt med europalerk L. decidua, som formelt sett nå er å oppfatte som etablert før 1800 (omenn som fremmed). Vi burde strengt tatt inkludert dette som en økologisk risiko, dersom vi skulle fulgt kriteriene strengt. Vi velger å se bort fra denne effekten.

Felton et al. (2013) har sammenliknet økologiske effekter av fire ulike trær ved skifte fra gran til disse i svensk skogbruk: platanlønn Acer pseudoplatanus, douglasgran Pseudotsuga menziesii, hybridosp Populus x wettsteinii (hybriden mellom eurasiatisk osp P. tremula og amerikansk osp P. tremuloides, mye brukt i svensk skogbruk), og hybridlerk. De oppgir at hybridlerk er relativt lite invasiv ("invasiveness" som definert i artikkelen), men at den fører med seg relativt mye "pests and pathogens". Vi har ikke tatt med dette i vurderingen.

Japanlerk og hybridlerk vurderes til høg økologisk risiko (med usikkerhet til svært høg risiko), på grunn av et moderat (til stort) invasjonspotensial og middels økologisk effekt. Artene var vurdert til låg økologisk risiko i forrige risikovurdering i 2012. Ny informasjon om at artene nå er i rask ekspansjon (se også observasjoner av arten i Artsobservasjoner for de siste årene) og at de etablerer seg i bl.a. kystlynghei, gir arten noe høgere risiko enn ved forrige vurdering.