Abies sibirica sibiredelgran

Sibiredelgran Abies sibirica er et stort tre med kjegleformet krone som har sitt naturlige utbredelsesområde i Russland (europeisk og asiatisk del). Det ble innført som prydtre i Norge ca. 1850. Det formerer seg hovedsakelig med frø hvor vindspredning og spredning med fugl er viktigste spredningsmåter. Treslaget har også evne til vegetativ formering ved dannelse av senkere.

Sibiredelgran ble innført som prydtre i Norge ca. 1850, men er senere brukt i forstlige forsøk i høyereliggende strøk og nordover til Finnmark. Treslaget er litt brukt i juletreproduksjon. Samlet produksjonsareal er neppe større enn 0,3 km^2. Det er en hardfør og kontinental art som er best tilpasset klimaet nordpå og i fjellskogbeltet (Børset 1985). Den kan produsere mye frø, og spredningsevnen kan på enkelte lokaliteter være meget god (Nygaard et al. 1999), men som for de andre Abies-artene er rekrutteringen av nye frøbærende trær sterkt begrenset av hjorteviltskader, og edelgranlus har i enkelte tilfeller totalt ødelagt bestand av sibiredelgran (Børset 1985). Fra skogbruksområder antas det et forekomstareal for forvillete planter på 80 km2.

Det er lite informasjon å hente fra samlingsdata og Artsdatabanken. Arten er noenlunde pålitelig dokumentert med forekomstareal på 32 km2 i fem fylker (Østfold, Vest-Agder, Hordaland, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag), dvs. knapt fra de kjerneområdene der den er best tilpasset i østlige og nordlige deler. I Finland er dette den Abies-arten som har videst utbredelse og er mest hardfør som dyrket, nord til grenseprovinsene mot Finnmark (Hämet-Ahti et al. 1992).

Arten er blitt innført som skogstre, for juletreproduksjon og som prydtre. Den har frøspredning med vind og fugl, men har også evne til vegetativ spredning ved dannelse av senkere. Slik vegetativ spredning er kjent fra blant annet Ho Os og Voss og Ak Nannestad: Tømte.

Invasjonspotensialet er moderat, som følge av moderat median levetid og moderat (til begrenset) ekspansjonshastighet. Arten viser lokalt stor spredning av både vegetativ og generativ karakter.

Arten vurderes å ha liten økologisk effekt, knyttet til mulig fortrengning av stedegne arter i skog. Den har bl.a. forekomster i verneområder, som i Skeilia i No Alstadhaug og trolig i Junkerdalsura i No Saltdal, begge stedene i kalk-lågurtskog. Dette er en av de innførte bartrærne som er tilpasset er kaldt borealt klima, og det har dermed mulighet for spredning i bjørkeskogsområder i fjellet og nordpå. Dersom arten etablerer seg i større omfang i slike områder, må større effekter forventes i framtida.

Sibiredelgran vurderes foreløpig til låg økologisk risiko, ut fra et moderat invasjonspotensial og en liten økologisk effekt. Vi anser den ikke foreløpig som noen stor risiko for norsk biologisk mangfold, men dette kan endre seg. Tallgrunnlaget for beregning av invasjonspotensial er begrenset, og potensialet kan være sterkt undervurdert, noe som i tilfelle kan flytte arten over i høg risiko. De økologiske effektene kan også bli større i kommende tidsrom (og vurderingsperioden er 5 generasjoner, dvs. 250 år fram i tid). Dette er en art som bør følges med.