Lupinus nootkatensis sandlupin

Sandlupin Lupinus nootkatensis er en flerårig, vel 0,5 m høy urt (staude) som danner kloner med korte, krypende jordstengler, men som bare formerer seg med frø. Frøene spres effektivt langs vassdrag. Den kommer fra nordvestlige deler av Nord-Amerika. Den etablerer seg i all slags åpen mark, også på sanddyner og elveører, men i mindre grad i skog.

Sandlupin startet sin ekspansjon i Norge på Jæren, i Ro Eigersund i 1889, men uten å bli aggressiv de første tiårene. Den raske ekspansjonen startet på 1960-tallet. Utbredelsen fram til tusenårsskiftet ble kartlagt og kommentert hos Elven & Fremstad (2000). Arten er nå dokumentert fra alle fylker med unntak for Sogn og Fjordane, men vi antar den finnes i alle fylker. Den har allerede nådd nordspissen av landet, i Fi Gamvik (2010). Foreløpig har den ikke etablert seg fullt ut i de delene av landet der vi antar at den er best klimatisk tilpasset. Jæren, der den ble først introdusert, er en av de dårligst egnete delene; det samme gjelder søndre Østlandet.

Sandlupin ble brukt som hageplante i England allerede i 1795. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen sørover fra Stavanger. På det første herbariebelegget fra 1889 (A. Landmark, Osloherbariet) står det: "Jæderbanens Skraaning ved Ekersund. Voxer i stor Mængde mangfoldige Steder paa Jernbaneskraaninger i Jæderens sydlige Del." Arten er blitt brukt av NSB mange steder, og de fleste første-etableringer i ulike deler av landet har direkte tilknytning til jernbaneskråninger som er blitt tilsådd: NT Stjørdal 1911, He Elverum 1914, Ak Eidsvoll 1934, He Ringsaker 1942, ST Midtre Gauldal 1954. Arten har nå effektiv egenspredning.

Arten har stort invasjonspotensial, med stor etablert forekomst (lang median levetid) og moderat ekspansjonshastighet. Arten er hardfør og knyttet til noe oseaniske klimaseksjoner i sitt hjemlandsområde i Canada og USA. Sandlupin har okkupert store deler av Island, og den har stort potensial i alle litt kjøligere deler av Norge, muligens unntatt de innerste dalstrøkene. Den er imidlertid også funnet i Op Lesja, Bu Hol, ST Oppdal, Holtålen og Røros. Vi forventer en spredning opp til skoggrensa og nord til den polare skoggrensa.

Arten vurderes til å ha store økologiske effekter. Arten går hovedsakelig inn på jernbane- og veiskråninger og -kanter og annen skrotemark (næringsområder, grustak o.l.). Den har en del steder også etablert seg på sand- og grusmark i sanddyne (Ro Jæren) og elvekanter og strandeng (særlig i NT Stjørdal).
På røttene har sandlupin nitrogenfikserende knoller som tilfører ellers skrinn sand- og grusjord næring som kommer andre planter til gode. Tilstedeværelsen av sandlupin fører derfor til tilstandsendring knyttet til næringsstatus, jordstruktur og artssammensetning. Dette kan føre til at andre, inkludert fremmede, arter etablerer seg i stedet for de stedegne artene som fortrenges. Dette gjelder først og fremst klåved på elveører, foreløpig i Midt-Norge, men i et 50 års-perspektiv kan det også gjelde øvre Østlandet, Vestlandet og Nord-Norge. Den kan fortrenge en rekke arter lokalt (og i et lengre tidsperspektiv nasjonalt), både trygge og sårbare/truete.

Sandlupin vurderes til svært høg økologisk risiko på grunn av et stort invasjonspotensial i kombinasjon med stor negativ økologisk effekt på grunn av tilstandsendringer som fører til endrede konkurranseforhold og fortrengning av både truede og andre arter i sørlig sanddynemark og på elveører.