Lepidium campestre markkarse

Markkarse Lepidium campestre er ett- til toårig, oftest det siste. Den stammer fra Europa nord til Sør-Skandinavia og fra Vest-Asia. Arten har frøreproduksjon. Frøene spretter litt ut av fruktene, men det sprer planten bare noen cm. Videre spredning skjer trolig mest med tråkk og transportmidler. Arten er innført med ulike transporter, spesielt med ballastjord, grasfrø og korn, men importen synes å ha stoppet praktisk talt helt opp. I stedet har arten naturalisert seg meget effektivt på grunnlendt, tørr, noe baserik mark.

Markkarse synes å ha kommet inn i første halvdel av 1800-tallet, kanskje først med grasfrø til Oslo (Munkedammen 1836 og trolig flere steder). Blytt (1874) skriver: "Ved Veikanter, i Agre, paa kunstige Enge". Men enkelte av de tidligste funnene er også gjort på velkjente, tidlige ballastplasser (f.eks. på Kråkerøy, i Gressvik og i Øra i Øf Fredrikstad og ved Akershus festning i Oslo), og nedover kysten er stordelen av tidlige funn knyttet til ballastplasser. Det første funnet knyttet til møller er fra Grim i VA Kristiansand i 1881, og deretter er arten jamt registrert ved møller og på steder der mølleavfall ble brukt (hønserier). Den relative betydningen av disse ulike innførselsmåtene (ballastjord, utenlandsk grasfrø, utenlandsk korn) gjennom tid, og opphavsområdene for de ulike, bestemmer mye av det norske mønsteret for markkarse fram til og med 1970-tallet (med mange møllefunn). Samtidig etablerte arten seg noen steder og startet egenspredning, f.eks. i Øf Fredrikstad fra ballast over på jernbanen (1890 til idag), i Oslo fra ballast og grasfrø over på tørrbakker minst fra 1860-åra, Vf Re: Langøya fra ballast til tørrbakker minst fra 1888, Te Bamble: Langesund fra ballast til tørrbakker minst fra 1896, osv. Arten har fått et stabilt utbredelsesområde på Østlandet fra Oslo-området sør til søndre Østfold og søndre Telemark, kanskje til Agder, Rogaland og Hordaland, men det tok minst 130 år før denne klimatisk tilpassete norske kjerneutbredelsen krystalliserte seg ut av svermen av innførsler (helt nord til Alta i Finnmark og ofte med en overvekt på Vestlandet der arten er blitt lite stabil). Arten har nå et rimelig stort, stabilt utbredelseområde i Norge uten vesentlige endringer over tid.

Arten er innført med ballastjord, som forurensning i korn og grasfrø, og kanskje med transportmidler. Spredning skjer ved ved tråkk, ved forflytning av jordmasser og med transportmidler (bil, tog).

Invasjonspotensialet er moderat, med moderat lang median levetid, men begrenset ekspansjonshastighet. Arten er veletablert i en større del av Sørøst-Norge, med store og stabile bestander, men bare i svak økning med nokså låg ekspansjonshastighet (ca. 80-90 m/år).

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten. Arten invaderer grunnlendt kalkmark, dvs. prioriterte naturtyper, men forekommer ikke i slike mengder at den fortrenger i noen betydelig grad. Vekstraten er også såpass låg at dette trolig ikke vil hende i kommende tiår.

Markkarse vurderes til låg økologisk risiko, og bare på grunn av invasjonspotensialet.