Iris sibirica sibiriris

Sibiriris Iris sibirica er en langlevd urt fra Øst-Europa og Vest-Asia. Den har klonal vekst og også frøreproduksjon, men vi vet ikke sikkert om den reproduserer med frø i Norge. Den danner store, tette bestander med 1-1,5 m høge skudd, ofte delt på flere delbestander, noe som tyder på frøformering. Den naturaliseres særlig i flommark, både åpen og med tredekke, dessuten i våte naturtyper i kulturlandskapet, særlig i grøfter, men også på veikanter. De fleste forekomstene synes å skyldes dumping av hageavfall og videre klonal vekst.
Artsgruppen rundt sibiriris har inntil nylig ikke vært studert i norsk materiale. Torstein Tyler reviderte for noen år siden materialet for Flora Nordica og fant flere arter, men hovedtyngden lå fortsatt på Iris sibirica. Han påviste arten i materiale fra 11 fylker nord til og med Nord-Trøndelag, dvs. hele utbredelsesområdet. Vi regner derfor med at vurderingen av omfang (invasjonspotensial) og risiko er holdbar, sjøl om enkelte observasjoner og herbariebelegg kan høre til andre arter i gruppen.

Sibiriris er innført som hagestaude. Den er en hardfør plante som reproduserer og danner bestander, i hvert fall ved kloning, i Norge. Den har lenge vært populær i hager, men begynte først på slutten av 1980-tallet å dukke opp ofte i norsk natur. Første sikre etablering er fra Berlevatnet i Ho Bergen i 1986, ikke akkurat det mest forventete stedet for en kontinental, russisk-sibirsk plante. Arten er i dag kjent inn til Mjøsområdet på Østlandet og ellers i låglandet nord til NT Levanger og Steinkjer. Det potensielle utbredelsesområdet er dermed omtrent fylt, men med svært stort rom for fortetning i forekomstareal.

Arten er innført som hageplante og spredt hovedsakelig ved hageutkast, muligens også enkelte ganger ved frø.

Invasjonspotensialet er stort, med usikkerhet ned til moderat, som en kombinasjon av moderat lang median levetid og høg (med usikkerhet til moderat) ekspansjonshastighet. Arten har et nokså stort antall etablerte forekomster. Det hele skyldes imidlertid hovedsakelig dumping av hageavfall, ikke egenspredning, og fører bare til svært lokale forekomster, ofte bare noen få m2.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten, foreløpig. Arten har så små bestander at den knapt fortrenger noe som helst.

Sibiriris vurderes til potensielt høg økologisk risiko, med usikkerhet ned til låg risiko, og utelukkende på grunn av invasjonspotensialet. Arten er i rask økning, men forventes ikke å utgjøre noen merkbar trussel i norsk natur de nærmeste tiårene.