Festuca rubra megastachya engrødsvingel

Engrødsvingel Festuca rubra subsp. megastachys er et flerårig, løst tuedannende eller mattedannende gras med frøreproduksjon.

Rødsvingel Festuca rubra og dens slektninger er en uhyre komplisert gruppe som praktisk talt ikke er studert i Norge. I Flora Europaea aksepterer Markgraf-Dannenberg (1980) 14 arter for gruppen i Europa og sju underarter for F. rubra s. str. Soreng et al. (2003) aksepterer minst 11 underarter av F. rubra for Nord-Amerika. Lid & Lid (2005) forsøkte å gruppere den norske variasjonen i fem hovedgrupper - som underarter - tre som indigene (dynesvingel subsp. arenaria, fjellrødsvingel subsp. richardsonii og markrødsvingel subsp. rubra) og to som innførte (veirødsvingel subsp. commutata og engrødsvingel subsp. megastachys). I jordbruket markedsføres nok denne som subsp. rubra - subsp. megastachys er ikke et navn brukt i næringen - men vi mener at den breibladete fôrrasen hører heime i denne underarten. Enkelte typer av rødsvingel kan være vanskelige å holde atskilt (i hvert fall overflatisk) fra stivsvingel F. trachyphylla.

Arten er dokumentert fra Ro Hå: Nærland allerede i 1875. Neste funn er fra Ro Sandnes: Figgjo i 1948. Arten er funnet seks ganger før 1970 og 11 ganger etter det. Planten er trolig i hovedsak innført de siste 20 årene, og i økende grad. Den er funnet spredt nord til Sogn og Fjordane, men den er så massivt oversett at den kan være over store deler av landet uten at vi vet det. Mørketallet er derfor stort.

Planten er innført som fôrgras og trolig også som restaureringstiltak på veikanter og annen mark. Fruktene har ingen spesiell spredningstilpasning, men spres med dyr og transporter.

Invasjonspotensialet er moderat, med usikkerhet til stort, som en kombinasjon av moderat (til lang) median levetid og moderat (til begrenset) ekspansjonshastighet.

Planten vurderes å ha middels økologisk effekt. Engrødsvingel er etablert først og fremst i kunsteng og på skrotemark i vid betydning. Slik sett har den liten innflytelse på stedegne naturtyper, men den kan trolig hybridisere introgressivt med de stedegne rasene av rødsvingel, noe som innebærer en massiv genetisk forurensning av én eller flere stedegne planter. Engrødsvingel sås i kunsteng og er blitt sådd langs veianlegg over hundrevis av mil hvert år, i direkte kontakt med andre raser av rødsvingel i omliggende naturtyper.

Engrødsvingel vurderes til høg økologisk risiko, med usikkerhet til svært høg risiko, på grunn av det moderate (til store) invasjonspotensialet og en middels økologisk effekt av introgressiv hybridisering.