Tsuga heterophylla vestamerikansk hemlokk

Vestamerikansk hemlokk Tsuga heterophylla er et storvokst bartre utbredt langs Stillehavskysten mellom California og Alaska, og østover til Montana og Alberta ("interior wet belt"), noe som reflekterer krav til høy luftfuktighet og jordfuktighet (Børset 1985). Det setter svært store mengder med frø når det har nådd reproduktiv alder.

Arten ble innført til Norge rundt 1890 og har en beskjeden samlet forekomst i plantefelt på ca. 1,5 km², hovedsakelig konsentrert til Sørvestlandet, men med spredte forekomster langs kysten nord til Lofoten og østover til Oslofjorden (Øyen 2009). Lokal spredning av vestamerikansk hemlokk forventes på grunn av god foryngelse og spredningsevne (se Øyen 2001). Spredning ble registrert allerede av Nedkvitne & Wendelbo (1963). Begrensende for spredning er hjortedyrbeite på foryngelsen og på større skala fuktighet. Hemlokk trives ikke i tørre områder. Forvillete bartrær er sterkt underrepresentert i de botaniske innsamlingene, og funnfrekvensene gir knapt noe realistisk bilde av hvor mye vi har av dem. I samlingene er det dokumentert spredning av vestamerikansk hemlokk fra 1971 og i følgende fylker: Øf, Ak, Bu, Vf, AA, VA, Ro, Ho, SF, MR, ST og No. Mange plantninger av arten er trolig nylig kommet i reproduktiv alder, og det er trolig årsaken til den sterke økningen fra 1981-2000 (4 funn) til 2001-2016 (74 funn).

Arten er innført som skogstre og dyrkes også noe som prydtre. Vestamerikansk hemlokk setter frø 30-40 år gammel, og deretter hvert 3.-4. år (Børset 1985, Øyen 2001). Frøene er vindspredt, potensielt over middels lange avstander (50-100 m eller mer).

Invasjonspotensialet er stort på grunn av maksimum skår på både median levetid og ekspansjonshastighet. Ekspansjonshastigheten er trolig overestimert på grunn av at hoveddelen av de funnene som ligger til grunn for den, er gjort innen et kort tidsrom. Avstanden mellom beste estimat (928 m/år) og terskelverdien som ville gitt en lavere kategori for invasjonspotensial (159 m/år) er imidlertid så stor at vi anser resultatet som sikkert. Arten produserer enormt med frøplanter i nærheten av frøtrær (Bjørn Moe pers. med., Øyen 2001). I kombinasjon med vindspredning av frøene gir dette arten et svært stort invasjonspotensial. Arten invadererer skog med edellauvtrær, blandingsskog, med bartrær, og kanskje også med boreale treslag. Arten er lite spesifikk med hensyn på skogtype og kan etablere seg langs nesten hele næringsgradienten, men ikke i tørr til svært tørr skog.

Arten vurderes å ha stor negativ økologisk effekt. Den er svært skyggetålende og som klimakstre danner den i hjemmeområdene ofte rene bestand av trær av omtrent samme alder (Børset 1985). Frøene spirer opp til ungplanter på noen cm eller dm, som kan stå og vente i flere tiår. Oppvekst av nye trær skjer bare etter f.eks. vindfall, brann eller hogst. Et eksempel er fra Burøya i Færder nasjonalpark i Vf Nøtterøy, der hemlokk var invasiv, og der man ved å fjerne mortrærne mente man hadde løst problemet. Fjerningen førte til rask vekst hos de tusener av ungplantene som bare ventet på mer lys (O. Pedersen & R. Elven, pers. obs.). Det meste av bestandene her i landet ble plantet på 1960-tallet. Foryngelsen er utsatt for beiteskader (Østraat 1999), men kan likevel være svært rik. Spredningsevnen kan være betydelig (Nygaard et al. 1999, Øyen 2001), også i skog, og av utenlandske treslag introdusert på Vestlandet er vestamerikansk hemlokk trolig den arten med størst spredningspotensial (Øyen 2001). Den kan også etablere seg på tykk råhumus (Øyen 2001, Tonjer 2011). På grunn av skyggetoleransen, også i frøplantestadiet, har arten stort potensial for å etablere seg i lauvskog, der den ikke hemmes på samme vis som i skogbestander av hemlokk, og kan ha potensial for å overta dominansen og skygge ut de opprinnelige lauvtrærne.
Sjøl om arten ennå ikke er svært vanlig i norsk skog, fortrenger den mye av den stedegne floraen der den etablerer seg med skogbestand og med en matte av frø- og ungplanter som kan dekke over annet feltsjikt. Den etablerer seg best i noe næringsrike skogtyper (lågurt- og høgstaudetyper) med betydelig innslag av truete og sårbare planter som med stor sannsynlighet allerede fortrenges. Det foreligger imidlertid ikke noen konkrete undersøkelser av hvordan arten påvirker andre arter og endrer naturtyper; det nærmeste er beskrivelsen hos Øyen (2001).

Vestamerikansk hemlokk vurderes til svært høy økologisk risiko. Som skyggetålende og bestandsdannende klimakstre vil vestamerikansk hemlokk kunne skygge ut andre arter lokalt (jf. Østraat 1999, Tonjer 2011), endre undervegetasjonen totalt, og vil over noen generasjoner også kunne spre seg effektivt til nye områder.