Putearve Minuartia rossii vurderes som nær truet (NT) på grunn av pågående (trolig) og forventet tilbakegang. Den er knyttet til kald og fuktig, åpen tundramark (sedimentflater, snøleier, våte jordpolygoner, smeltevass-sig, grunnlendte våtmarker), særlig i kaldere strøk. Den er følsom for klimaendringer, særlig gjengroing og uttørking på steder der permafrost-nivået kan synke. Det er foreløpig ikke påvist noen statistisk bestandsnedgang, men arten er funnet mer sjelden i senere år og en større tilbakegang kan forventes som følge av generell oppvarming. Arten er begrenset til Spitsbergen og en kjent lokalitet på Nordaustlandet. Den finnes hovedsakelig i kalkområder på nordre halvdel av Spitsbergen. Frø samlet i 2008 hadde en spireprosent på 33,3 % (Alsos et al. 2013). Denne arten er avhengig av jevnlig regenerering, da den har en forholdsvis kort livslengde, men hovedformeringen er med yngleknopper fra skuddspissene og denne er svært effektiv. Putearve er høgarktisk og utenfor Nord-Amerika (med Grønland) bare kjent fra Wrangeløya i Nordøst-Sibir og fra Svalbard (dvs. at den er amfi-atlantisk og amfi-beringisk).