RE

CR

EN

VU

NT

DD

LC

 
  Rødlistet  
 
  Truet  

Festuca hyperborea  Holmen ex Fred.

polarsvingel

Kategori for Svalbard - sterkt truet EN

Vurdering

Utført av ekspertkomité for karplanter (Svalbard)

Arten er dokumentert eller antatt å være etablert med reproduserende bestand i Norge
Generasjonstid
5
Gjeldende kriterier
B2a(i)b(iii,iv)
B.2
Forekomstareal
≤ 500 km²
Kjent forekomstareal
24 km²
Mørketall
3
Beregnet areal
72
a.i
Kraftig fragmentering
b.iii
Pågående reduksjon av kvalitet og/eller areal av artens habitat
b.iv
Pågående reduksjon av antall lokaliteter eller delpopulasjoner
Polarsvingel Festuca hyperborea vurderes som sterkt truet (EN) fordi den er kjent fra meget få forekomster, de fleste med få individer, fordi utbredelsen er fragmentert med distanser langt over normal spredningsavstand mellom de enkelte delbestandene, og fordi arten er en av de mest høgarktiske av karplanter og synes være i tilbakegang på Svalbard som følge av temperaturøkning og fortetting i vegetasjonen. Polarsvingel er knyttet til polarørken og lenge snødekt polygonmark på fjellplatåer. Den er dermed blant de plantene på Svalbard som vil påvirkes mest negativt av temperaturøkning. Arten er kjent fra seks meget spredte delområder i Longyearbyen-området (Endalen og Todalen 1997; Nordenskiöld Land), Sassendalen (Coloradofjella 1987-1997; Sabine Land), Lomfjorden (1931; Ny-Friesland), Wahlenbergfjorden på Nordaustlandet (Kloverbladbukta 1965; Gustav V Land), og Barentsøya (Frankenhalvøya 1977), til sammen med ca. 9 kjente forekomster (Fjellheim et al. 2001, Guldahl et al. 2001). Det er trolig at arten er noe oversett, dvs. med noe større mørketall enn mange andre Svalbardplanter, men samtidig er disse små svinglene oppfattet som så interessante at de blir samlet nesten alltid når mer kompetente botanikerte ser dem. Vi er derfor nokså sikre på at det ikke er noen sammenhengende utbredelse mellom de få kjente forekomstene. Den er ikke funnet noen nye steder de siste tiårene og heller ikke gjenfunnet på noen gamle steder, bortsett fra Coloradofjella i Sassen. Polarsvingel er bare kjent fra høyarktiske områder: Svalbard, nordligste Taimyr, Severnaja Semlja, kanskje De nysibirske øyer, nordligste Kanada og nordligste Grønland. Artsgruppen som polarsvingel tilhører ble kartlagt av Rønning (1972), men ut fra en dårlig fungerende taksonomi. Avklaring av taksonomi og utbredelse på Svalbard finnes hos Fjellheim et al. (2001) og Guldahl et al. (2001). Se også Elven et al. (2011). Med unntak for 3-4 prikker, hører alt materiale Rønning (1972) kartla som polarsvingel F. hyperborea, til stuttsvingel F. edlundiae.
Svalbard med sjøområder
kjent
  • Fjell
Antatt andel av europeisk bestand
> 50 %
Antatt andel av global bestand
< 1 %
Antatt andel av maksimumsbestand etter 1900
> 90 %
Tidligere vurdering (2010)
NT
BeskrivelseTidsromOmfangAlvorlighetsgrad
Klimatiske endringer > Regionale
Temperaturendring
Pågående Hele populasjonen påvirkes (> 90%) Rask reduksjon (> 20% over 10 år eller 3 generasjoner)
  • Publikasjoner

    • Guldahl, A.S., Borgen, L. & Nordal, I. 2001. Variation in the Festuca brachyphylla (Poaceae) complex in Svalbard, elucidated by chromosome numbers and isozymes Bot. J. Linn. Soc. 137: 107-126
    • Fjellheim, S., Elven, R. & Brochmann, C. 2001. Molecules and morphology in concert. II. The Festuca brachyphylla complex (Poaceae) in Svalbard. Amer. J. Bot. 88: 869-882
    • Rønning, O.I. 1972. The distribution of vascular cryptogams and monocotyledons in Svalbard. K. Norske Vidensk. selsk. Skr. 24: 1-63
    • Elven, R., Murray, D.F., Yurtsev, B.A. & Razzhivin, V.Yu. under forb. [2010]. Annotated Panarctic Flora Checklist.