Vanlig uer finnes i nordøst-Atlanteren fra Kattegat nordover til Barentshavet og Spitsbergen, og vestover til Island og Grønland. Den forekommer også i nordvest-Atlanteren fra Grønland til New Jersey. Arten finnes langs kontinentalskråningen fra 100-500 m dyp, og også spredt mesopelagisk i Norskehavet. I 2010 ble generasjonslengde for vanlig uer beregnet til 18 år på basis av gjennomsnittsalder i gytebestanden. Denne er også brukt i nåværende vurdering selv om generasjonslengden har økt siden forrige rødlistevurdering siden den kjønnsmodne bestanden har blitt eldre som følge av svak rekruttering (ICES 2014). Generasjonslengde i jomfruelig bestand er ikke mulig å beregne med sikkerhet. Den analytiske bestandsvurderingen til ICES kan strekkes tilbake til 1986 (ICES 2014), dvs. 29 år av en tre-generasjonslengde på 54-60 år (avhengig av naturlig dødelighet). Lenger tilbake har man bare offisiell fangststatistikk og en sk Schaefer biomassemodell, med bl.a. antagelse om ingen variasjon i rekrutteringen, å støtte seg på. For å få frem en overordnet trend i tidsserien kan man beregne en lineær utvikling fra 1990 og frem til 2015. Denne viser en nedgang i gytebestanden på ca 73%. Dersom man ved hjelp av biomassemodellen går tilbake til 1960 (3 generasjoner) får man en lineær nedgang på like under 90% (ICES 2012).En 70-90% reduksjon i forekomst av denne arten (særlig yngel og ungfisk) i løpet av de tre siste generasjonene, og hvor man tar signaler på at nedgangen har opphørt som pålitelige indikasjoner, så tilsier dette en fortsatt sterkt truet (EN) bestand. En vid og utilgjengelig (for fiske) utbredelse, samt en beregnet kjønnsmoden bestand på rundt 30.000 tonn gjør imidlertid fremtidig risiko for utdøing mindre enn den historiske bestandsutviklingen tilsier. Bestanden har imidlertid hatt sviktende rekruttering siden tidlig på 1990-tallet, og ICES vurderer bestanden til å ha redusert reproduksjonsevne. Toktresultat og fangstrater fra trålfisket viser en klar reduksjon i forekomst, og indikerer at bestanden nå er på et historisk lavmål. Årsklassene det siste tiåret har vært svake. Det er også en viss risiko for at noe av den registrerte yngelen kan tilhøre den større snabeluer bestanden siden artene er like av utseende på yngelstadiet. Bestanden er derfor svært svak. Denne situasjonen ventes å vedvare i mange år. Det faktum at det tross den alvorlige bestandssituasjonen har foregått et direkte fiskeri etter denne arten har forverret situasjonen. Det er imidlertid nå utarbeidet en gjenoppbyggingsplan for denne arten som, dersom den blir vedtatt, forhåpentligvis vil stanse nedgangen og føre til en gjenoppbygging av bestanden over tid. Risiko for utdøing, som påkrevd for klassifisering etter E-kriteriet, kan ikke kvantifiseres for en art av denne karaktér. Utdøingsrisiko antas lav, men ytterligere forvaltningstiltak er påkrevd for å snu negativ tallrikhetstrend. Målrettede tokt i kystsonen og forbedret tokt- og beregningsmetodikk på eksisterende kysttokt bør gjennomføres for å kunne følge bestandsutviklingen med større nøyaktighet.