Svalbardvalmue Papaver dahlianum vurderes som sårbar (VU) fordi den har en begrenset og trolig fragmentert utbredelse med få lokaliteter og pågående tilbakegang. Arten vokser primært i store rasmarker på noe baserik berggrunn, sekundært på grusete elveører. Polarvalmue fra fastlands-Norge er tidligere blitt vurdert som en underart: ssp. dahlianum mens de arktiske plantene ble vurdert som ssp. polare (se Nilsson 2001). Nyere genetiske og morfologiske undersøkelser støtter ikke at Varanger-plantene skilles ut som en særskilt rase (Solstad 2009). Arten er kjent fra 9 populasjoner innen et svært begrenset område på vest- og norddelen av Varangerhalvøya (Fi Tana, Berlevåg og Båtsfjord). To av forekomstene er gulblomstret (den klassiske typelokaliteten ved Østerelva i Syltefjord og en rapportert lokalitet i nedre Tana, G. Gaarder, materialet ikke kontrollert); de andre er kvitblomstret. Seks er rasmark-populasjoner mens tre er elveør-populasjoner. Det er ingen åpenbar trussel i dag, men polarvalmue er blitt oppsøkt på flere lokaliteter (blant annet Tana: Julelva og Båtsfjord: Reindalen) med gjenfunn av bare få planter. Årsaker til tilbakegang er ikke kjent, men de aktuelle områdene er sterkt reinbeitet. Dessuten er dette en høgarktisk art som vil reagere negativt på temperaturøkning. Arten behandles hos Gjærevoll (1990). Polarvalmue har en vid arktisk amfi-atlantisk utbredelse som strekker seg fra Taimyr i Sibir vest til de kanadiske arktiske øyer (Solstad 2009).