Aksveronika Veronica spicata vurderes som sårbar (VU) på grunn av en begrenset utbredelse, markert tilbakegang, og utsatte voksesteder. Dette er en nedgradering fra sterkt truet i forrige rødliste på grunn av at fragmenteringskriteriet, som ble brukt da, ikke kan brukes for denne situasjonen ihht IUCNs regler. Arten er begrenset til kalkbergene i den søndre halvdelen av kambrosilur-feltet på Østlandet, fra søndre Østfold og søndre Telemark (muligens utgått) nord til Oslo og Ringerike. Den forekommer praktisk talt bare i åpen, tørr engvegetasjon eller på delvis grasdekte tørrberg. Disse vegetasjonstypene gror nå delvis (og nokså langsomt) igjen på grunn av opphør av beite. De tørreste engene, som aksveronika går i, har bare i svært liten grad blitt slått. Ettersom arten også vokser på svaberg, så vil i alle fall en del av forekomstene være trygge for gjengroing. En viktigere årsak til tilbakegang er nedbygging av forekomster og egnete voksesteder. Arten forekommer med få unntak bare i de tettest bebodde delene av Grenland og langs aksen Oslo-Bærum-Asker. Spredningsevnen er liten, og artens utbredelse fragmenteres lett. Funnfrekvensen etter 1995 er låg, 14,2 % (mot normalt 18,4 %), spesielt i lys av at det ble foretatt en spesialundersøkelse i artens kjerneområde i denne perioden. Vi regner med at minst 50 % av forekomstene kjent i 1900, nå er forsvunnet, og at denne prosessen fortsetter. De tryggeste forekomstene i dag er på øyene i indre Oslofjord, til dels innen naturreservater, men også her er det en viss tilbakegang på grunn av tråkkslitasje, gjengroing, og konkurranse med invaderende arter (spesielt ugrasløvetann Taraxacum "Ruderalia", og vinterkarse Barbarea vulgaris, men også busker som syrin Syringa vulgaris). Arten er langlevd flerårig med en viss evne til vegetativ vekst. Den danner ofte distinkte kloner. Den er omtalt med kart hos Fægri & Danielsen (1996). Aksveronika har en stor utbredelse lenger sør i Europa og i Vest-Asia, spesielt i Vest-Sibir. Forekomstene i Norge er på nordgrensa. Arten har (eller har hatt) en større utbredelse i Øst-Danmark enn i Norge, og en vesentlig større utbredelse i Sverige. Det norske arealet er imidlertid godt isolert fra de svenske forekomstene (sør for Göta älv) og uten mulighet for rekruttering utenfra.