Snøgras Phippsia algida vurderes som sårbar (VU) på grunn av forholdsvis sterk observert tilbakegang, og tilbakegangen antas å fortsette. Arten er knyttet til sent utsmeltete, overrislete snøleier på middelsrik og baserik berggrunn. Den er fortsatt vidt utbredt i de høgere delene av fjellkjeda i både Sør- og Nord-Norge, men med et gap i midten som stadig øker i bredde. Disse snøleiene har gått sterkt tilbake de siste 60-70 år på grunn av klimaendring. Arten er forsvunnet fra mange østlige og sørlige fjellstrøk, men har fortsatt livskraftige populasjoner i særlig høge fjell. Utbredelsesområdet innskrenkes dermed ved at de mer marginale forekomstene forsvinner; arten er f.eks. ikke funnet i Agder eller Rogaland etter 1970. Funnfrekvensen etter 1995 er på 10,1 % (mot normalt 18,4 %), til tross for målrettet ettersøking av Phippsia (av Leif Galten). Nye funn i Midt-Norge og tilstand beskrives av Galten (2003, 2004, 2012). Arten er, på grunn av Galtens undersøkelser, funnet på nesten tre ganger så mange lokaliteter mellom 2000 og 2011 som mellom 1990 og 1999. Slekta og norsk forekomst omtales av Elven (1986) og Elven et al. (2011). Snøgras er arktisk sirkumpolar med noen få forekomster i tempererte fjellstrøk, f.eks. i Skandinavia og på Island.