Behandlet i 2018 av ekspertkomite for Marint gruntvann, Svalbard

Dyp marin fastbunn

Dyp marin fastbunn

Vurderingsenhet av Type 1.1.
NiN-kode: M2
CO
CR
EN
VU
NT
DD
LC
NE

Intakt LC

Vurderingsenheten

Dyp marin fastbunn (M2) omfatter fjell og stein som er stabile nok til å ha permanente organismesamfunn under nedre grense for algevekst (afotisk sone) og ned til største havdyp. Her er grensen for algevekst av praktiske formål satt generelt til 40 meter, men det er registrert alger (skorperugl) på vesentlig større dyp i områder nord på Svalbard (Sswat m.fl. 2015). Ved Svalbard er de største dypene innenfor territorialgrensen, som her er satt som yttergrense for vurderingene, nær 500 m nordvest for Spitsbergen. Dette innebærer at bare grunntypene for sublitoral (ned til 200 m), og atlantisk vann (200-700 m) er realisert. Dypere deler av havet på nordsiden av Svalbard domineres av bløtbunn, mens det på bankene på vestsiden samt nær land på nordsiden er områder med fastbunn. Bunnens konkrete sammensetning bestemmes i stor grad av topografien: på ‘topper’ og skråninger eroderes bunnen av vannstrømmer og erodert materiale transporteres til ‘daler’ hvor finkornet materiale akkumuleres. Dyp marin fastbunn blir derfor hyppigst registrert på strømeksponerte områder med erosjon. 

Dokumentasjon

Dyp marin fastbunn er vurdert til intakt (LC) på hovedtypenivå fordi man ikke kjenner til påvirkningsfaktorer eller trusler som vil kunne føre til betydelig endringer for hele naturtypen. Ved klimabetinget temperaturøkning kan sjøtemperaturen øke også i dypere vannlag, men det forventes i så fall langt mindre effekter for organismesamfunnene her enn på grunt vann. Det mest utsatte området er nord og øst for Svalbard, hvor kaldt arktisk vann kan fortrenges av varmere vann av atlantisk opphav. Det er antatt at fremmede arter som snøkrabbe og kongekrabbe vil kunne etablere seg på Svalbard i fremtiden, men disse artene synes å ha større effekter på sedimentbunn enn på fastbunn.

Areal i Norge

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal.

Kjent areal km² Mørketall Beregnet areal km²
(kjent * mørketall)
Totalareal 28000 1,0 28000
Utbredelsesareal 245000 1,0 245000
Antall forekomster 0 1,0 0

For denne naturtypen har man ikke noe eksakt mål på verken utbredelse eller totalt areal, men mener den forekommer på hele Svalbard. Utbredelsen er derfor beregnet ut fra et minimum konveks polygon som omfatter arealet innenfor territorialgrensen (12 nm utenfor grunnlinja) rundt Spitsbergen, Bjørnøya, Hopen, Kong Karls Land og Kvitøya. Dette arealet er beregnet til 245 000 km². Totalarealet er estimert til ca. 28 000 km² som representerer andelen dypvann (80 % basert på Kartverkets dybdedata for Svalbard) og andelen av dette igjen som er fastbunn (40 % som er ekspertgruppas anslag) innenfor territorialgrensen. Kartgrunnlaget for store deler av Svalbard, spesielt på østsiden, er ikke tilfredsstillende for å modellere forholdet mellom fastbunn og sedimentbunn basert på vanndyp og vinkel på bunnsubstratet som ellers kan gjøres for norske kystområder.

Påvirkningsfaktorer

Ulike faktorer som påvirker vurderingsenheten med omfang, alvorlighetsgrad og tidspunkt

Faktor Omfang Alvorlighetsgrad Tidspunkt

Per i dag er det få kjente påvirkninger i dype fastbunnsområder. Ved klimaendringer kan flere boreale arter ekspandere nordover og bidra til endringer i organismesamfunnene (‘borealisering’), selv om dette først og fremst er forventet i grunne områder. Mest aktuelt i denne sammenheng er store pigghuder som sjøstjerner og kråkeboller. Disse to gruppene er relativt artsfattige ved Svalbard sammenlignet med norskekysten (Brattegard og Holthe 1997, Gulliksen m.fl. 1999). Av fremmede arter som kan påvirke organismesamfunn er snøkrabbe. Den er registrert ved Svalbard og forventes å etablere seg her innen få år. Det er antatt at også kongekrabben har sprednings- og overlevelsesevner til å kunne etablere seg permanent på Svalbard. Det er imidlertid uklart i hvilken grad disse to artene vil påvirke samfunn på hardbunn på dypere vann. Havforsuring er en fremtidig trussel for alle kalkproduserende organismer, som skorpeformet rugl, bløtdyr, krepsdyr og pigghuder. En rekke modellprognoser indikerer at havforsuringen vil øke i polare områder innen nærmeste 50-års periode, med en reduksjon i pH-verdier på 0,1-0,2 enheter i dypere områder (AMAP 2018). Forsuringen forventes å ha sterkere effekter i arktiske områder enn i boreale og sydlige områder (Brodie m.fl. 2014, AMAP 2018).

Regioner

RegionForekomst
Østfold
Oslo og Akershus
Hedmark
Oppland
Buskerud
Vestfold
Telemark
Aust-Agder
Vest-Agder
Rogaland
Hordaland
Sogn og Fjordane
Møre og Romsdal
Trøndelag
Nordland
Troms
Finnmark
Svalbard med sjøområder
Jan Mayen med kystnære øyer
Polhavet X
Barentshavet
Norskehavet
Nordsjøen
Skagerrak

Vurdering mot hvert kriterium A-E

Utslagsgivende kriterium er uthevet. Forklaring på kriteriene.

A - Reduksjon i totalarealet

Reduksjon av naturtypens totalareal i løpet av en 50-årsperiode

A1Reduksjon siste 50 år< 20 %   LC
A2aReduksjon neste 50 år< 20 %   LC
A2bReduksjon i en 50 årsperiode (fortid, nåtid, fremtid)   NE

B - Begrenset geografisk utbredelse

Utbredelsesareal i dag (B1) eller antall 10 × 10 km ruter hvor naturtypen finnes i dag (B2). Minst ett av underkriteriene a-c må være angitt for at kategorien B1 og/eller B2 skal gjelde.

C - Abiotisk forringelse

Andel av totalarealet som er forringet av abiotisk faktorer, og graden av forringelse, innenfor en vurderingsperiode på 50 år

C1 Andel av totalareal forringet siste 50 år < 20 %
C1 Grad av abiotisk forringelse siste 50 år < 20 %
Tilsvarer LC
C2a Andel av totalareal forringet kommende 50 år < 20 %
C2a Grad av abiotisk forringelse kommende 50 år < 20 %
Tilsvarer LC
C2b Andel av totalareal forringet 50 år (for-, nå- og framtid)
C2b Grad av abiotisk forringelse 50 år (for-, nå- og framtid)
Tilsvarer NE

D - Biotisk forringelse

Andel av totalarealet som er forringet av biotiske faktorer, og graden av forringelse, innenfor en vurderingsperiode på 50 år.

D1 Andel av totalareal forringet siste 50 år < 20 %
D1 Grad av biotisk forringelse siste 50 år < 20 %
Tilsvarer LC
D2a Andel av totalareal forringet kommende 50 år < 20 %
D2a Grad av biotisk forringelse kommende 50 år < 20 %
Tilsvarer LC
D2b Andel av totalareal forringet 50 år (for-, nå- og framtid)
D2b Grad av biotisk forringelse 50 år (for-, nå- og framtid)
Tilsvarer NE

E - Kvantitativ risikoanalyse

Angir den estimerte sannsynligheten for at økosystemet går tapt

NE

Referanser

  • Brattegard, T & Holthe, T (eds.). 1997. Distribution of marine, benthic macro-organisms in Norway. A tabulated catalogue. Preliminary edition. DN-rapport 1997-1.
  • AMAP 2018. AMAP Assessment 2018: Arctic Ocean Acidification Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), , Tromsø, Norway 1-187
  • Brodie J, Williamson CJ, Smale DA, Kamenos NA, Mieszkowska N, Santos R, Cunliffe M, Steinke M, Yesson C, Anderson KM, Asnaghi V, Brownlee C, Burdett HL, Burrows MT, Collins S, Donohue PJC, Harvey B, Foggo A, Noisette F, Nunes J, Ragazzola F, Raven JA, Schmidt DN, Suggett D, Teichberg M, Hall-Spencer JM 2014. The future of the northeast Atlantic benthic flora in a high CO2 world Ecology and Evolution 4: 2787-2798
  • Gulliksen B, Palerud R, Brattegard T, Sneli JA. 1999. Distribution of marine benthic macro-organisms at Svalbard (including Bear Island) and Jan Mayen. Research report for DN 1999-4: 148 s
  • Sswat M, Gulliksen B, Menn I, Sweetman AK, Piepenburg D 2015. Distribution and composition of the epibenthic megafauna north of Svalbard (Arctic) Polar Biology 38: 861-877

Vurderingen siteres som:

Oug, E., Gundersen, H., Bekkby, T., Fredriksen, F. og Gulliksen, B. (2018). Dyp marin fastbunn, Marint gruntvann, Svalbard. Norsk rødliste for naturtyper 2018. Artsdatabanken, Trondheim. Hentet (dato) fra: https://artsdatabanken.no/RLN2018/321