Når edderkopper og flaggermus dukker opp i butikkene, er det et sikkert tegn på at Halloween nærmer seg. Men flaggermusene henger i dvale på denne årstiden, de feirer ikke Halloween. 

Brunlangøre er lett gjenkjennelig med sine store ører. I dvale legger den ørene under armene.

Flaggermusene fremstilles som skumle og blodtørstige i filmer og illustrasjoner. Men er det grunn til å engste seg for flaggermus her til lands?  

– Nei, overhodet ikke, sier Rune Sørås. – De artene vi har i Norge gjør lite ut av seg. De er vanskelige å oppdage fordi de er nattaktive, og de spiser kun insekter og edderkoppdyr.  

Rune Sørås er flaggermusforsker og har forfattet Artsdatabankens sider om flaggermus i tjenesten Arter på nett. Her kan du lese om, og se bilder av, alle de elleve artene av flaggermus som finnes i Norge.  

– Det er tre arter av vampyrflaggermus som drikker blod. Det er disse som gjør at flaggermus ofte brukes i skrekkfilmer og under Halloween, men de er svært små, finnes kun i Sør- og Mellom-Amerika, og slikker først og fremst i seg litt blod fra kveg eller fugler, forklarer Sørås.  

Stort mangfold

Flaggermus er den nest mest artsrike gruppen av pattedyr i verden, bare slått av gnagerne. Likevel har vi bare elleve arter hos oss. Selv om de artene som finnes i norsk natur er gode til å klare seg i lyse sommernetter, blir det raskt flere arter lenger sør på kontinentet, og i tropiske områder er det et stort mangfold av flaggermusarter.  

– I Afrika, Asia og Oceania kan en for eksempel finne de større flygehundene. Det er flaggermus som spiser frukt eller drikker nektar av blomster. Den største arten kan ha et vingespenn på opptil 1,7 meter. Det fins også noen flaggermusarter som fanger fisk, forteller Sørås.

Ekkolokalisering

Flaggermusene i Norge spiser altså insekter som flyr om natta. Siden det er mørkt bruker de ekkolokalisering til å fange insektene, i stedet for synet. Det vil si at de sender ut lyd som gir fra seg et ekko fra det lyden treffer. Men sin fantastiske hørsel, kan flaggermusene høre på ekkoet hva lyden traff, og hvor det er. 

– Flaggermusene endrer lyden de sender ut ettersom hvordan omgivelsene er. I tett skog gir de fra seg korte rop med en høyere hyppighet, mens de i åpent landskap bruker lengre mellomrom mellom hvert rop. Hvis de oppdager et byttedyr, vil ropene bli kortere og hyppigere etter hvert som de nærmer seg byttet, forteller Sørås. 

Nattaktive insektspisere

Men de relativt lyse og korte sommernettene i Norge gir flaggermusene en spesiell utfordring. Hvordan klarer de å skaffe nok mat på så kort tid?

- Flaggermusene går ikke bare i dvale på vinterstid. For å spare energi hvis de ikke har klart å fange nok mat en natt, kan flaggermusene senke kroppstemperaturen sin og gå i dvale over kortere tidsperioder på dagtid. Siden flaggermusene er så små kan de senke kroppstemperaturen fort på morgenkvisten, for så å varme seg opp igjen når mørket siger inn på kvelden for å jakte mer, sier Sørås.

Kartlegging med ultralyd

Det at flaggermusene er aktive om natta og gjør lite av seg, gjør at de er vanskelige å studere og også kartlegge. Men det at de bruker lyd for å navigere, gjør at vi kan bruke lydene til å kartlegge dem. 

– Flaggermusene sine rop er så høyfrekvente, på ultralydnivå, at vi ikke klarer å høre dem. Men ved å bruke en ultralydlogger, kan vi gjøre opptak av lydene og analysere dem etterpå. Ulike arter bruker ulike lydfrekvenser og gir ulike lydbilder, eller sonogrammer. Vi analyserer disse sonogrammene og prøver å identifisere artene ut fra dem. På den måten kan vi kartlegge hvilke arter som finnes, og hvor, uten å fange dem inn. Dette fungerer derimot ikke på alle artene, siden noen har svært like ekkolokaliseringsrop, sier Rune. 

Rune Sørås sin entusiasme for, og kunnskap om, flaggermus har nå resultert i flotte beskrivelser av alle artene vi har i Norge, så nå kan du forberede deg til Halloween med litt flaggermusfakta. Du finner sidene her: