Gullfisk Carassius auratus (Linnaeus, 1758)

Gullfisk kan forekomme i mange varianter. Den opprinnelige villformen av gullfisk kalles ofte sølvkaruss. Søvkaruss ligner i både form og farge på karuss, med grønnbrun rygg, blanke sider og hvit eller beige buk. Siden gullfisk har blitt holdt i fangenskap og avlet i flere tusen år, er det et stort antall forskjellige fremavlede varianter. Disse er vanligvis gulrøde eller røde og hvite og har en kompakt og strømlinjeformet kropp. Det er også mange former med lange slørformede finner som holdes i akvarier. Disse overlever vanligvis ikke lenge ute i naturen.

Gullfisken er en liten til middels stor fisk med dyp kropp og framstår med avrundet tverrsnitt. Den har et stort hode og liten munn. Skjellene er store og ryggfinnen har 3­­-4 kraftige pigger i forkant. Fargen på villformen varierer fra oliven-bronse til dyp gylden langs ryggoverflaten, og falmer til sølvhvit langs magen. Gullfisk kan bli opptil 41 cm lang og 2 kg tung, men danner ofte tette bestander med små individer, spesielt i mindre vannforekomster. 

Villformen av gullfisk (sølvkaruss) kan lett forveksles med karpe og karuss. Den kan relativt enkelt skilles fra karpe ved at karpa har skjeggtråder på hver side av munnen. Gullfisk er nært beslektet med karuss og kan også hybridisere med den. Sølvkaruss har imidlertid litt mer spiss snute og mer grågrønn farge der karussen ofte er mer bronsefarga. Gullfisk har mer enn 33 skjell langs sidelinjen, mens karuss har 31 skjell eller færre. Mindre individer kan også forveksles med mort, brasme og vederbuk, men gullfisk/sølvkaruss har lengre ryggfinne.

Villformen av gullfisk er naturlig utbredt i Sentral-Asia, Kina og Japan. Den har imidlertid blitt introdusert over hele verden på grunn av sin popularitet som dam- og akvariefisk. Introduksjon har skjedd enten ved at den har rømt fra fangenskap, eller at den bevisst er utsatt av mennesker. Fisken er nå etablert med ville bestander på alle kontinenter utenom i Antarktis.

I Norge er Gullfisk flere ganger blitt innført og holdt i dammer siden siste del av 1800-tallet (Huitfeldt-Kaas 1918). På 1960-tallet var det imidlertid ingen kjente lokaliteter med gullfisk her i landet (Jensen 1968). Den første registrerte lokaliteten med vill gullfisk i Norge var Stamnestjern i Vestby kommune, Akershus, hvor arten ble registrert på 1980-tallet (Mo 1996). Opprinnelsen til denne bestanden var trolig akvariefisk som var sluppet fri. Denne lokaliteten hadde i en periode en relativt tett bestand av gullfisk. De siste årene er det rapportert om flere nye lokaliteter med gullfisk (Hesthagen og Sandlund 2016). Dette gjelder flere vann i Asker, Telemark, Rogaland og Agder. Det er sannsynligvis svært mange lokaliteter med gullfisk som aldri rapporteres, spesielt finnes det trolig gullfisk i mange hage- og gårdsdammer rundt omkring i Norge. 

Rapporterte funn for hele verden fra Global Biodiversity Information Facility (GBIF).

Gullfisk finnes vanligvis i innsjøer, dammer eller grøfter og elver med sakteflytende vann. Fisken er altetende og spiser både virvelløse smådyr som insekter, snegler og krepsdyr, men også både dødt og levende plantemateriale. 

Gullfisk legger egg på vegetasjon i vann, og den er også i stand til å formere seg ved “nesten jomfrufødsel”. Med det menes at hunner bruker spermie fra hanner fra nært beslektede arter, som karuss, til å sette i gang celledeling i egget. Imidlertid blir ikke arvematerialet til disse hannene med i egget. Fenomenet kalles gynogenese og resulterer i kloner av moren, siden avkommet kun har arveanlegg etter henne. Det kan derfor finnes bestander av gullfisk som kun består av hunner.  

Gullfisk tolererer ikke veldig varmt vann, og dette kan begrense utbredelsen i mer tropiske deler av verden. Likevel er de klimatiske forholdene, med våre lave vintertemperaturer, sannsynligvis en sterkt begrensende faktor for etablering i Norge. Særlig fordi yngel av gullfisk må ha relativt høye sommertemperaturer for å kunne vokse. Vi kan imidlertid vente at klimaendringer gjør langt flere lokaliteter i et mye større område egnet som leveområde for gullfisk, med påfølgende fare for spredning.

Gullfisk kan danne tette bestander, og den kan spise dødt organisk materiale. Ofte beiter den i bunnsedimenter, der den roter opp finpartikulært materiale og næringsstoffer og dermed forårsaker en forringelse av vannkvaliteten. Gullfisk kan også etablere bestander i svært små lokaliteter, hvor mange andre ferskvannsfisker ikke er i stand til å overleve. Spesielt i slike lokaliteter som fra før er fiskeløse, vil introduksjon av gullfisk potensielt ha store negative konsekvenser for biomangfoldet.