Bruken av naturkartleggingsverktøyet Natur i Norge (NiN) i Finnmark og på Svalbard har vist at vi ikke vet nok om naturvariasjonen i nord. I sommer samlet eksperter som arbeider med videreutvikling av NiN seg til en lengere ekskursjon på Svalbard for å avsløre flere av naturvariasjonens hemmeligheter.

Virve Ravolainen og Rune Halvorsen har skrivepause i Sassendalen, Spitsbergen.

Bruken av NiN i Finnmark og på Svalbard, har avdekket at NiN sin systematisering av naturvariasjon ikke alltid passer den faktiske variasjonen man ser i naturen her.  I 2020 startet en gjennomgang av systemet for de nordlige områdene. Sommeren 2020 dro ekspertene på ekskursjon til Finnmark, Varangerhalvøya og Nordkinnhalvøya der de startet arbeidet med å systematisere naturvariasjon i alpin natur på fastlandet.  

Resultatene fra Finnmarksturen gav et godt grunnlag for å sammenligne alpin natur på fastlandet med den arktiske naturen på Svalbard, og til å sette forskjellene mellom Svalbard og fastlandet inn i et bioklimatisk perspektiv. Med grundig dokumenterte observasjoner fra fjorårets tur var med andre ord forskerne godt rustet til å ta fatt på Svalbard denne sommeren. 

Frostprosesser og skjøre bergarter

Registrering av arter under Tschermakfjellet på Spitsbergen.

I prinsippet er det store økologiske likheter mellom arktiske økosystemer og natur man finner i fjellområder i Skandinavia, men det er også noen viktige forskjeller. Når en kommer så langt nord i Arktis som til Svalbard, er permafrosten tilnærmet heldekkende og hindrer drenering av vann nedover i jordsmonnet. Den samme permafrosten er også en kilde til smeltevann gjennom hele vekstsesongen og skaper konstant fuktighet i bakken de fleste steder. 

Et av de viktigste temaene forskerne ønsket å sjekke ut på Svalbard var om gradienten av naturvariasjon fra rabbe til snøleie er økologisk like viktig her som andre steder. Gradienten styres av påvirkning fra vind, vanntilgang og snødekke og er grunnleggende for å forstå naturvariasjonen i fjellet på fastlandet. De var også svært nysgjerrig på å få vite mer om hvilken rolle permafrosten spiller og om betydningen av frostprosesser (oppfrysing, forvitring) på steder med ulike bergarter i ulike klimasoner. 

Uavhengig av klimaet, har Svalbard også et annet trekk som gjør at naturen skiller seg fra det en kan observere i de skandinaviske fjellene. Størstedelen av øygruppa består nemlig av sedimentære bergarter (sandstein, siltstein, kalkstein) som er blitt dannet ved avsetning eller avleiring av eldre bergartsfragmenter i vann. Mange av de sedimentære bergartene er skjøre og forvitrer svært lett. I stedet for fast fjell er derfor hele landskapet mange steder dekket av tykke lag av forvitringsmateriale. De omfattende forekomstene av forvitringsmateriale kombinert med det arktiske klimaet skaper gode forhold for prosesser som oppfrysning, jordflyt og flomskred. Nesten over alt kan en observere landformer som disse prosessene skaper. Det er naturlig å trekke noen linjer til kystområdene på Varangerhalvøya og Nordkinn som ekspertgruppa besøkte i 2020. Dette området har også store forekomster av sedimentære bergarter og et landskap som kan ligne på det en finner noen steder på Svalbard. 

Ekspertene jobbet høyt og lavt; fra de ganske fuktige kystområdene i Isfjordmunningen til østkysten av Spitsbergen; de besøkte Barentsøya og Edgeøya og de tørre fjordstrøkene i det sentrale Spitsbergen og de særegne steppeområdene i Wijdefjorden i nord. En stor datamengde og masse inntrykk ble samlet og systematisert og mange viktige meningsutvekslinger og diskusjoner fant sted. 

Primærdyner i steppeområdene ved Ringhorndalen, Spitsbergen.

Nye hovedtyper på Svalbard og i fjellet

Resultatet er mye ny kunnskap som vil bli brukt i NiN versjon 3.0 som planlegges publisert i november 2023. Ekspertene kan allerede slå fast at det ikke er noen tvil om at rabbe-snøleiegradienten er svært viktig også på Svalbard, og at hovedtyper for rabbe, arktisk-alpin hei og snøleie er felles for fastlandet og Arktis. Det er også klart at det må bli endringer i typeinndelingen av natursystemer som følge av observasjoner på svalbardekspedisjonen. Svalbard har natur som er så forskjellig fra fastlandsfjellene at det må defineres nye hovedtyper, blant annet den spesielle, permafrostbetingete flomskredmarka. Grundige studier på Svalbard setter også fastlandsfjellenes natur i et nytt lys. De store forvitringsgrusflatene (som også finnes som fragmenter på fastlandet) er så forskjellig fra grovkornet forvitringsblokkmark at de må plasseres i en egen hovedtype. Oppfrysningsmark, som også finnes på fastlandet, finnes både i fastmarks- og i våtmarkssystemer på Svalbard. Våtmarksutformingen vil måtte utgjøre en egen, ny hovedtype. 

Bearbeidingen av inntrykk, artslister og annet materiale samlet inn i løpet av svalbardekspedisjonen pågår for fullt, og planlegges publisert i rapportform i løpet av vinteren. 

Forvitringsgrusmark i Sassendalen, Spitsbergen.

Forvitringsgrusmark med valmue på fjellplatå nord for Sassendalen.

Oppfrysningsmark med polygondannelser i mosemark på Edgeøya.

Ilandstigning nedenfor Svenskehuset, Spitsbergen.