1. Natur i Norge
  2. Kartlegging
  3. Terrestrisk kartlegging
  4. Utvalgte variabler fra beskrivelsessystemet
  5. Underordnede komplekse miljøvariabler (uLKM)

Marin salinitet som uLKM i flomskogsmark T30

Publisert Sist endret

Det som skal registreres er hvor stor andel av et polygon eller annet utfigurert natur(type)område, her kalt observasjonsenheten, som inneholder klart sjøsaltpåvirket fastmarksskogsmark T4, det vil si som er karakterisert ved marin salinitet (SA), basistrinn SA∙ab.

Hovedkjennetegn

  • plassering så nær havstrand at marka blir regelmessig påvirket av tidevann; det vil si i øvre geolittoral- eller supralittoralsonen
  • innholder salttolererende arter
  • spartsomt utviklet bunnsjikt (moser og lav)
  • omfatter strandskogmark på fastmark

Variabelstruktur

Basistrinn Betegnelse Beskrivelse
0 ikke saltpåvirket steder uten synlig påvirkning av tilførsel av salt med havvann
a litt saltpåvirket steder som tilføres salt med havvann, og som har en artssammensetning som i svak grad indikerer dette
bc temmelig saltpåvirket steder som tilføres salt med havvann, og som har en artssammensetning som klart indikerer dette
cdef+ svært saltpåvirket bærer ikke skogsmark

SA-0 fersk (hypohalin)

Ikke saltpåvirket

SA-a litt brakk (oligohalin)

Litt saltpåvirket

SA-b temmelig brakk (mesohalin)

Temmelig saltpåvirket

SA-c temmelig brakk (mesohalin)

steder som tilføres salt med havvann, og som har en artssammensetning som klart indikerer dette
T30 Flomskogsmark. Sennegras. Svartor.
Creative Commons Attribution Share-alike | Rune Halvorsen

Flomskogsmark i supralittoralsonen, på relativt grovt substrat. Tresjiktet er dominert  av svartor Alnus glutinosa, feltsjiktet av sennegras Carex vesicaria (AA: Grimstad: Eide)

Definisjoner

fjærebeltet – saltvannssystemenes grensesone oppad; nedad avgrenset mot (egentlige) saltvannssystemer ved laveste normale fjæremål, oppad avgrenset ved høyeste normale flomål eller øvre grense for regelmessig påvirkning av bølgeslag eller sjøsprøyt der denne ligger over høyeste normale flomål [’Normal’ omfatter her også springflo- og springfjærenivå. Der det finnes en driftvoll vil denne oftest markere fjærebeltets øvre grense, fordi den indikerer springflosituasjoner.]

marin salinitet (SA) – LKM med 8 basistrinn som uttrykker variasjon i markas salinitet (saltholdighet), det vil si resultatet av tilførsel av salt med havvann. Nulltrinnet angir ikke saltpåvirket mark, mens de tre basistrinnene SA∙a–c angir en grad av saltpåvirkning som tilsvarer det vi finner i brakkvann. I Norge forekommer ikke skogsmark på sterkere saltpåvirket fastmark enn det som tilsvarer SA∙b.

supralitoralbeltet – bølgeslags- og sjøsprøytbeltet; omfatter (på havstrender) arealer over høyeste normale flomål, som regelmessig påvirkes av bølgeslag og/eller sjøsprøyt

Vanlig forekommende arter

Utfyllende forklaring

Marin salinitet (SA) skal benyttes til å skille flomskogsmark (T30) i fjærebeltet fra flomskogsmark som bare tilføres ferskvann, typisk langs bekker og elver.

Saltpåvirket flomskogsmark (T30, SA∙a+) er knyttet til strender dominert av grus og/eller grovere materiale i øvre del av fjærebeltet (typisk i det supralittorale beltet), og er derfor utforminger av grunntype T30–1 (beskyttet flomskogsmark på grus og stein).

Tilsvarende utforminger av T30 som er knyttet til ferskvann, finnes i øvre flomsone langs elver, på tilsvarende substrater.

På havstrender med sanddominans er øvre deler av fjærebeltet dominert av åpen sanddynemark (T21), som strekker seg videre innover land helt til sanda er tilstrekkelig stabilisert og jordsmonnsutviklingen har kommet langt nok til at det kan etableres en fastmarksskogsmark (T4). På havstrender med dominans av finere materiale enn sand finnes vanligvis strandeng (T12), helofytt-saltvannssump (M8)  eller saltpåvirket strandsumpskog (V8–3).

I NiN 1 ble utformingen inkludert i hovedtypen ‘fjæresone-skogsmark’.

Det er ikke stor systematisk forskjell i artssammensetning mellom fjæresoneutformingen av beskyttet flomskogsmark på grus og stein (T30–1) og den tilsvarende ferskvannsutformingen. En hovedårsak til det er at dette er natur på forstyrrelsespreget mark, som har stor lokal variasjon med hensyn til hvilke arter som finnes. Størst forskjell finner vi i tresjiktet, som i fjæresoneutformingen oftest er dominert av orearter Alnus spp., svartor Alnus glutionus langs kysten nord til og med Trondheimsfjorden, lenger nord (og som innslag også i sør) gråor Alnus incana. En del arter som har sitt tyngdepunkt i våtmark, særlig i strandsumpskogsmark (V8), kan forekomme spredt. Innslaget av arter som klart indikerer saltvannspåvirkning er oftest beskjedent eller kan mangle helt.