Karakteriseres av enger med et ekstensivt hevdpreg eller enger med svakt preg av gjødsling, og forekommer på svakt kalkrik og tørr mark. Dette er oftest åpne enger, som i aktiv bruk er dominert av lavvokste urter og gras, i­blant med spredte busker (særlig einer og roser) eller trær (hagemark/lauveng). De har ofte glissent feltsjikt, mens bunn­sjiktsdekning varierer; med moser, lav og litt naken jord. Gjengroingsstadier inneholder busker, særlig einer, og/eller trær.

Økologisk karakteristikk

T32-C-16 finnes på svakt kalkrik mark, fortrinnsvis i tørt klima; ofte på grunt og veldrenert jordsmonn eller konvekse/framstikkende partier i friske enger, i utmark og kantsoner langs innmark. Forekommer også på åkerholmer i mer intensivt drevet beitelandskap. De har gjerne en blanding av indifferente og svakt kalkkrevende, tørketolerante urter og gras. Kartleggingsenheten inkluderer svakt gjødslingspregete enger med nitrogentolerante arter. Dette er vanligvis beitemark, ofte i gjengroing. Da øker strømengden, og vegetasjonen blir høyvokst og mosedekningen avtar. Slåtteenger er oftest rydda for stein. Enger i god hevd uten eller med svært lite gjødselspåvirkning kan ha innslag av beitemarksopp på høsten. Informasjon om tidligere skjøtsel og gamle flybilder er nyttig for identifisering av gjengrodde enger.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

 Kan forekomme i alle terrengposisjoner, men ofte i hellende og ujevnt, sørvendt terreng. Tre- og buskdekte enger kan være vanskelig å skille fra hei og skog. Flyfoto: Oftest lys grønn farge; fuktige partier mørkere og mer tørkeutsatte, grunnlendte partier lyst brungrønne, varierer etter bruken. Tekstur og farge varierer lite innen regioner, ofte svært jevn, men tuer gir karakteristisk tekstur; styres av eventuell tresjiktsdominans.

Utbredelse og regional fordeling

Vanligst på Østlandet, i indre fjordstrøk på Vestlandet og i kontinentale deler av Nord-Norge (BN-LA, O1-C1, sjeldnere O2-O3).

Viktigste forvekslingstyper