T4-C-5 bærlyngskog
Bærlyngskog er oftest skyggefulle til halvåpne skoger med lyngdominans. Moser dominerer i bunnsjiktet, men med økende mengde lav mot mer kontinentale strøk. Innenfor granas utbredelsesområde er dette gjerne en barblandingsskog, som varierer fra grandominans med konstant innslag av furu til mer likeverdig blanding av de to. Innslag eller dominans av eik er typisk i boreonemoral sone på Sørlandet. Tresjikt med furu- og/eller bjørk utenfor granas utbredelsesområde, som ren bjørkeskog opp mot fjellet.
- Innhold
- Økologisk karakteristikk
- Terreng- og flyfotokarakteristikk
- Utbredelse og regional fordeling
- Viktigste forvekslingstyper
Barblandingsskog, som varierer fra grandominans med konstant innslag av furu til mer likeverdig blanding av de to og også med innslag eller dominans av eik i BN på Sørlandet. Utviklet som bjørkeskog i NB og som furu- og/eller bjørkeskog utenfor granas utbredelsesområde.
Økologisk karakteristikk
Bærlyngdominans med mer eller mindre sterkt innslag av røsslyng, og med få andre arter i feltsjiktet. Blåbærskogsarter kan forekomme, men mer spredt enn i T4-C-1. Furumose og sigdmoser, stedvis også etasjemose eller reinlavarter, er karakteristiske i bunnsjiktet. Gran-, lyng- og tvaretorvmose dominerer på fuktmark. Forekommer på kalkfattig berggrunn. Jordsmonnet danner et podsolprofil og er som regel tynnere og mer tørkeutsatt enn i blåbærskogen.
Terreng- og flyfotokarakteristikk
Opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på rygger og svakt konvekse terrengformer. Kan dekke store arealer på elve- og breelvavsetninger (furumoer). Dominerende treslag og tresjiktstetthet er styrende for gjenkjenning i flyfoto, tekstur varierende. Mørkt grønn i granskog, lys grønn i løvskog, grønn-grå i furuskog; i flyfoto framtrer åpne partier oftest som grønne til grønnbrune. Tekstur og farge konsistent innen og mellom regioner.
Utbredelse og regional fordeling
BN–NB. Over hele landet; bærlyngskog er en av de mest utbredte grunntypene i skog.
