Brisingasjøstjerne
Brisinga endecacnemos
Armene brekker lett av ved konservering av arten.
Arten er guloransje med en liten skive og veldig lange armer, nesten alltid 11 stykker. Den har også ribber, eller bånd (costa), på tvers av armene. Pigger på, og mellom, costa - og også på madreporplaten.
Navnet brisingasjøstjerne, eller brisingasmykke som noen også kaller den, har fått navet sitt etter Frøyas brystsmykke, Brisingamen. Ifølge norrøn mytologi gjemte Loke den i havet. Den kjente eventyrfortelleren og naturforskeren Peter Christen Asbjørnsen dro opp et individ fra ca. 400 m dyp for første gang i 1853, fra en loddrett bergvegg i Hardangerfjorden. Funnet publiserte han i tidsskriftet «Fauna Littoralis Norvegiae» i 1856.
Individene er skjøre, og armene brekker lett av. Her er sentralskiven, og du kan telle inngangen til i alt 12 armer.
Kjennetegn
Båndene på tvers av armene (costa) er typisk for arter i ordenen Brisingida.
Madreporplaten er ganske liten, og er delvis dekket med små pigger.
Arten har nesten alltid 11 lange armer, og en liten skive. Den er guloransje på oversiden, og lys på undersiden. Armene har ribber, eller bånd (costa), på tvers av armene. Noen av båndene smelter sammen. Ribbene har små pigger og gripetenger, og området mellom ribbene har enda mindre pigger. Madreporplaten er også delvis dekket av pigger. Skiven har pigger, men er uten gripetenger. Langs armene er det mange, lange pigger. Arten blir ca. 80 cm i diameter.
Utbredelse
Arten er funnet fra 180-2200 m dyp (Mortensen 1927; Clark & Downey 1992). Den er registrert fra Hordaland og nordover til Finnmark (Brattegard 2001).
Arten er registrert i Nord-Atlanteren sør til Kapp Verde (Clark & Downey 1992).
Levesett
Brisinga endecacnemos er suspensjonsspiser, det vil si den kan fange dyr som svever i vannmassene. Det er en spesialist på benthopelagiske copepoder, og man finner ofte skall av krepsdyr på undersiden av dyret (Clark & Downey 1992; Howell m.fl. 2003). Denne dypvannsarten har trolig få sett levende. De lange armene blir ofte revet av den lille sentralskiven. Det er ikke så mye man vet om den, men studier viser at den har store egg og direkte utvikling.
I en studie fra Færøyene ble det funnet noen få individer fra ca. 650 m dyp og i en vannmassetemperatur på ca. 5°C (vektet dyp og temperatur) (Ringvold & Andersen 2015; Ringvold m.fl. In prep.).
Forvekslingsarter
Det er to arter innen ordenen Brisingida som er funnet i norske farvann, og de likner på hverandre. Hymenodiscus coronata har større pigger på ribbene enn Brisinga endecacnemos. H. coronata har ikke pigger på madreporplaten, men det har B. endecacnemos.
Mange av artene i denne ordenen likner på hverandre, og for de som ønsker å gå videre med dette har f.eks. Gale m.fl. (2014) nylig utgitt en publikasjon om arter fra Canada.
