Knuddersjøstjerne
Hippasteria phrygiana
Rødorange på oversiden og gulhvit under. Stor art med avlange pigger, eller ”knotter”, marginalt. Avlange gripetenger både på over- og undersiden. 2-3 furepigger.
Gripetengene, som kan se ut som to skall-halvdeler, kan også sees på undersiden. I furen har den 2-3 furepigger.
Kjennetegn
Piggene, eller "knottene", marginalt er godt synlige hos denne arten.
Sugeføttene på tuppen av hver arm har utviklet reseptorer som kan registrere ulike kjemiske signaler i vannmassene.
Sugeføttene er den synlige delen av vannkanalsystemet hos sjøstjerner. De kan brukes til mange ting, og er forskjellig utformet hos de ulike artene. Noen har sugeføtter med sugekopper slik at de kan klatre i steile bergvegger, mens hos andre arter er de spisse i tuppen og brukes til å grave i sediment.
Rødorange på oversiden, og gulhvit på undersiden, og kroppen er rimelig flat, eller også av og til litt velvet. Hele kroppen er dekket av små hvitaktige, avlange ”knotter”, inkludert på marginalplatene. Den har også mange, spredte og store gripetenger (pedicellarier) som ser ut som to skall-halvdeler. På oversiden sitter en stor madreporplate, og den er godt synlig på denne arten. 2-3 furepigger per plate. Arten kan bli ganske stor, opptil 30 cm i diameter.
Utbredelse
Arten er funnet fra 20-850 m dyp (Clark & Downey 1992). Den er registrert langs hele norskekysten, inkludert Svalbard og Bjørnøya (Gulliksen m.fl. 1999; Brattegard 2001; Anisimova & Cochrane 2003).
Arten er registrert som en boreal arktisk-nordatlantisk art, som i Nordvest-Atlanteren finnes sør til Cape Cod; i Nordøst-Atlanteren sør til Kattegat, Skottland og nordlige Irland (Clark & Downey 1992). På www.marinespecies.org er den også registret fra Sør-Atlanteren, sør i Stillehavet og fra Antarktis.
Levesett
H. phrygiana spiser for eksempel svamp og sjøfjær (Gale m.fl. 2013). Den liker også sjøanemoner, og undersøkelser viser at visse sjøanemoner kan svømme vekk når de merker at H. phrygiana kommer for nærme (Robson 1961).
Forskere har også funnet at, når H. phrygiana har kapret seg et bytte, så kan slimålen stjele deler av det, før sjøstjernen selv har fått anledning til å fordøye det. Slimål stjeler også bytte fra krabber (Auster & Barber 2006). I en studie fra Færøyene ble arten funnet hyppigst rundt ca. 250 m dyp, og i temperaturer over 7°C (vektet dyp og temperatur) (Ringvold & Andersen 2015).
Forvekslingsarter
Hippasteria phrygiana kan kanskje ligne litt på både Ceramaster granularis og Pseudarchaster parelii, som også er flate og røde, men de store, hvitaktige ”knottene” finner man bare på H. phrygiana.
