Myrmeleon bore regnes i Norge som en truet art, særlig fordi dens levesteder sammenfaller med populære rekreasjonsområder.

Kjennetegn

Hodet er svart, men med smale, lyse ringer rundt øyene og antennefestene, og også et større lyst felt på undersiden av øyene. Antennene er svarte og kølleformede, og relativt korte, kortere enn hodet og forkroppen til sammen. Forkroppen er svart med smale, gulaktige bånd: pronotum sett ovenfra med bånd langs omtrent fremre halvdel, men båndet kan være meget svakt eller mangle helt. Bakkroppen er svart med korte, fine hår, og smale gule bånd langs bakkanten av tergittene. Vingene er uten flekker, men med hvitt vingemerke (og oftest noe svart på subcosta og radius like i forkant av vingemerket). Hannen er helt umiskjennelig på en liten, kuleformet utvekst med hår på tuppen (axillarpelotten) helt innerst på bakvingens bakkant. Beina er svarte med lyse partier. Forvingelengde 25–33 mm.

Forvekslingsarter

M. bore minner mye om M. formicarius, men denne er større, med en forvingelengde på minst 35 mm. Hunner med vingelengde rundt 35 mm kan ikke bestemmes sikkert til art. M. formicarius har dessuten pronotum med brede, lyse bånd: sett fra oversiden når de langt over halvveis til bakkanten. Hos M. bore er båndene smale og ikke særlig markante, og når ikke lenger bak enn til midten. Hannen hos M. bore er umiskjennelig på axillarpelotten. Denne finnes ikke hos andre nordiske maurløvearter. Begge maurløveartene kan i noen grad forveksles med vannymfer, særlig nyklekte sådanne, men en grundigere sjekk av antennene avslører dem. Vannymfene har korte og trådsmale antenner. Det foreligger bestemmelsestabeller også til larver (bl.a. Friheden 1973), og også larvene av de to norske artene kan skilles nokså greit: M. bore har treleddete labialpalper og bein uten flekker, mens M. formicarius har fireleddete labialpalper og flekkete bein, i tillegg til en del andre større eller mindre forskjeller.

Levevis

Levestedene er sandstrender og sanddyneområder langs kysten. I Sverige er det også forekomster langt inne i landet (et par steder rundt Vänern), men slike er ikke funnet i Norge. Sannsynligvis har vi heller ikke store nok sandområder i klimatisk gunstige områder i innlandet til at arten kan leve slik hos oss. Arten trives i løsere sand enn M. formicarius gjør, men noen få steder kan man finne de to artene sammen. Både larver og voksne er rovdyr som lever av andre insekter, larvene særlig av maur, men også andre insekter og småkryp. Larvene og deres fangsttrakter, som gjerne ligger helt åpent og ubeskyttet, er lette å finne, og på gode lokaliteter kan det være store mengder av dem. Larven ligger tilsynelatende nederst i trakten og venter på byttedyr, i motsetning til hos Euroleon nostras. De voksne maurløvene er imidlertid skumrings- og nattaktive og uhyre vanskelige å finne, men de kommer i noen grad til lys. Av og til kan nyklekte individer finnes nederst på trestammer nær fangsttraktene.

Livssyklus

Hunnen legger sine egg i sand, og eggene klekkes etter en måneds tid. Det er tre larvestadier, og hele utviklingen varer to eller tre år, sannsynligvis avhengig av fødetilgang og klimatiske forhold. Larvene er aktive til litt ut i september, og våkner til liv igjen i april året etter. Etter den siste overvintringen, når larven har nådd full størrelse (opp mot 12,5 mm), spinner den en rund kokong av silke og sandkorn / små steiner gjemt nede i sanden, hvori den forpupper seg. Denne ”sandballen” er ca. 1 cm i diameter, og det voksne insektet klekkes etter et par uker. De voksne kan finnes fra slutten av juni til ut august, men hvert enkelt dyr lever kun en kort periode som voksen.

Utbredelse

I Norge forekommer M. bore langs kysten av Østlandet, fra Hvaler i Østfold til Jomfruland i Telemark. Derimellom finnes den i tre områder: noen øyer på østsiden av ytre Oslofjord (Rygge, Råde og Fredrikstad), et par steder i sørlige deler av Tjøme og én lokalitet i Larvik. Første funn i Norge ble gjort så tidlig som 1887, da åtte eksemplarer ble innsamlet på Hvaler av H.M. Schøyen. Dyrene ble imidlertid først feilbestemt til M. formicarius, og stod som det i Zoologisk Museum i Oslo til Bo Tjeder korrigerte bestemmelsen på begynnelsen av 1940-tallet. Til sammen er den nå kjent fra 20 lokaliteter i Norge. Ellers i Norden er arten kjent fra Sverige, Finland og Danmark. I Sverige er den funnet i kystnære sanddyneområder i Skåne (Falsterbo, Ystad og østkysten fra Sandhammaren til Åhus), Blekinge (Listerlandet i sør, samt østkysten fra Torhamn til Kristianopel), Öland (Böda og Hornsjön), Gotland (Ljugarn, Gammelgarn og Fårön), Bohuslän (Rossön, sist sett 1948; dessuten en uverifisert observasjon på Nordkoster i 2002), Hälsingland (Hornslandet) og Norrbotten (Kallaxheden og Sandön utenfor Luleå). I tillegg er den funnet i innlandet i Värmland i nordenden av Vänern: sør for Arnäs gård på Segerstad-halvön og ved Sörmon, ca. 2 km nord for innsjøen. I Finland finnes arten her og der langs stort sett hele kysten, inklusive Åland. I Danmark har den faste bestander i Skagenområdet, på Læsø, Møn og Bornholm, og den må regnes for vanlig og tallrik på disse lokalitetene. Arten finnes ellers spredt i Mellom- og Nord-Europa og videre østover gjennom Asia til flere land helt i øst, inkl. Japan. Ved Ladoga i Russland finnes den andre kjente innlandsforekomsten av arten, i tillegg til den svenske.