Maurløver er det nok mange som har hørt om, men langt færre som har sett. Selv de fleste entomologer har aldri sett en voksen maurløve. Navnet maurløve brukes om både voksne og larver, men har sin opprinnelse i adferden til larvene, som bygger fangsttrakter i løs sand.

Det er kjent ca. 2100 maurløvearter i verden. Gruppen, som består av tre nærstående familier, forekommer i alle verdensdeler, men langt de fleste finner man i tørre og sandete områder i tropene. I Europa er tallet 60, og i Norge er det funnet to arter. I Sverige og Danmark finnes ytterligere én art.

Kjennetegn

Maurløver er store nettvinger, med en forvingelengde på mellom 25 og 40 mm. Hodet og den lange, tynne kroppen er svart eller mørkebrunt, og vingene er smale og tilspissete, med tett ribbenett og mange tverribber. Voksne maurløver kan overflatisk forveksles med vannymfer, men antennene er tydelig forskjellige; klubbeformete hos maurløvene, trådtynne hos vannymfene. Larvene er brede og kompakte, og utstyrt med store og kraftige kjever. De er grå, gråbrune eller rødbrune og måler 10–18 mm i siste larvestadium. Våre to norske maurløvearter, både voksne og larver, kan oftest forholdsvis lett bestemmes ved hjelp av en god håndlupe (10 x forstørrelse), men enkelte hunner kan være vanskelige.

Levevis

Maurløver holder til på sandede og solrike lokaliteter, gjerne godt beskyttet mot vinden. Larvene til de to norske artene har helt ulike levesteder, den ene på åpne sandstrender nær havet, men arten kan også gå lenger inn i landet, som det er tilfellet i Sverige, den andre i små solrike sandskrenter i mer eller mindre sluttet skog, gjerne i forbindelse med røttene på større trær. De voksne lever og jakter nær trær og busker.

Larvene graver som nevnt fangsttrakter i sand, hvor de fanger byttedyrene med kraftige kjever, og ved hjelp av spesielle munndeler suges innholdet ut. Når byttet er helt utsuget, kastes restene ut av trakten. Larven er også i stand til å fange maur uten å ha hjelp av en fangsttrakt. Dette hender bl.a. når de vandrer kortere eller lengre strekninger for å grave en ny fangsttrakt et annet sted. En larve som graves opp fra fangsttrakten, eller som forstyrres når den er på vandring, vil ”spille død”, og kan være vanskelig å få øye på i sanden. Når den igjen føler seg trygg, graver den seg raskt baklengs ned i sanden igjen.

Hvis maur eller andre insekter sklir ned i fangsttrakten, ender de som regel opp som byttedyr for larvene, som ligger skjult i sanden nede i trakten. Forsøker byttedyret å kravle opp igjen, kan det bli kastet sand på av larven, og faller da ofte tilbake til bunnen av trakten. Disse fangsttraktene er det nokså vanlig å finne, særlig fordi det ofte er mange av dem på hvert sted. Traktene har forskjellig størrelse etter hvor store larvene er, de største måler ca. 5 cm i diameter. Hvis trakten blir ødelagt, kan larven lage en ny i løpet av noen minutter. Den beveger seg da i en smal spiral baklengs, delvis liggende på ryggen, og kaster sand på skrå ut av hullet med kjevene.

De voksne maurløvene er fremme om natten, og jakter da på små insekter. Om dagen gjemmer de seg i vegetasjonen. På samme måte som mange andre nettvinger tiltrekkes maurløver imidlertid av lys, og kommer derfor gjerne til lysfeller eller opplyste lakener.

Livssyklus

Hunnen legger eggene i sanden i juni–juli, og eggene klekkes etter tre–fire uker. Larvene går gjennom tre stadier, og utviklingen som larve varer i to eller tre år. Om våren, etter siste overvintring, spinner larven en kuleformet kokong, hvori den forpupper seg. Kokongen er svært godt kamuflert, ettersom utsiden dens består av sandkorn og enkelte småsteiner; innvendig er det et hvitt spinn. Den er vanligvis gjemt nede i sanden, men man kan finne den ved å sikte sand i områder med mange fangsttrakter. Puppestadiet varer et par uker, og de voksne begynner å komme frem i begynnelsen av juni. De kan deretter finnes frem til august.

Arter i Norden

I Norge finnes to arter, Myrmeleon bore og M. formicarius, og i våre naboland i øst og sør finnes ytterligere én art, Euroleon nostras.