Hårstjerneslekta Syntrichia Brid.

Hårstjernemosene vokser i små til oftest middels store til store grønne tuer eller matter på stammer av edelløvtrær, baserik jord/grus, baserike klipper og mur/betong. De fleste artene foretrekker halvåpne til åpne habitater, men noen av artene kan også vokse noe mer fuktig og skyggefullt. De fleste artene er relativt uvanlige eller sjeldne, men kan lokalt opptre ganske vanlig. Særlig én av artene, putehårstjerne Syntrichia ruralis, er mer vanlig og finnes under skoggrensa der det finnes baserike bergarter. I noen fjellstrøk finnes også fjellhårstjerne Syntrichia norvegica ganske vanlig på baserik berggrunn.

Alle artene i slekta har bredt tungeformete blad og i de aller fleste tilfeller ender neven i en lang, hyalin spiss. Nedre del av bladet består av brede, oftest avlange, blanke og gjennomskinnelige celler, mens øvre del består av mindre, klorofyllfylte, tett papilløse celler.

Viktige karakterer for å skille artene innad i slekta er bladspissens lengde og forekomst av tenner på denne, bredden på bladcellene, hvor langt opp i bladet bladkanten er tilbakebøyd. Detaljer rundt bladform og forekomst av sporofytter er også viktige karakterer. Flere av karakterene kan variere noe mellom individer av samme art. Det er viktig å samle inn velutviklet materiale og ofte best å unngå å ta med de aller mest eksponerte eller stressede individene i en bestand. I motsetning til mange andre moseslekter finner man ingen viktige skillekarakterer knyttet til sporofyttene hos vrimosene, bare hvor vidt sporofytter forekommer eller ikke.

Det er verdt å merke seg at det ikke alltid er nok å undersøke én skillekarakter alene. Flere av karakterene er kun synlig i stereolupe og mikroskop.

Den karakteristiske bladformen kombinert med den som oftest lange og tannete bladspissen skiller de fleste av artene i denne slekta fra de fleste andre moseslekter i Norge. Men vær oppmerksom på at arter i slektene klokkemoser Encalypta og tustmoser Tortula kan ligne.