Skeitorvmosen har fått navnet sitt på grunn av de store, skjeformede stengelbladene som kan sees med det blotte øyet.

Beskrivelse, kjennetegn

Skudd forholdsvis små til middelstore, i små, ofte spredde matteflekker. Hoder oftest glinsende brune (noen ganger med innslag av rødbrunt), gulbrune til brungrønne, flate til noe hvelvede, varierende tydelig 5-delte. Toppknopp tydelig, omgitt av kortere og markert flate innergreiner. Mellom- og yttergreiner rette til noen ganger tydelig sidekrøkte, med tett taklagte, rette blad. Greinknipper løst sammenstilte, med 2(–1) utstående og 1 kort og spedere hengegrein noe sprikende fra stengelen, eller hengegreiner mangler. Utstående greiner oftest svakt flattrykte. Greinblad ikke-rekkestilte, tett taklagte, tilnærmet rette, bredt elliptisk–eggformede, markert konkave; spiss noe hetteformet og utydelig tannet. Stengel ofte grønn i øvre del, oftest lyst gulbrun til brunsvart i nedre del. Stengelblad bredt elliptisk–tungeformede, sterkt konkave og greinbladlike, omtrent jevnstore med disse, tydelig utstående og oftest noe skrått oppoverrettede. Bladspiss butt avrundet. N = 19. Dioik. Sporehus små, ikke sett på norsk materiale. Sporemasse lysbrun (finsk herbariemateriale).

Morfologisk variasjon

Skudd/hoder i lave, skyggefulle mykmatter ofte matt olivengrønne til svartgrønne, med stengel gjennomført mørkgrønn eller svakt gulbrun i nedre del. Hengegreiner kan mangle.

Voksested

Fastlandet: VåS: Geogen; myrflate, åpen myrkant. Jordvannsindikator, mangler på nedbørmyr. Intermediær svak grunnkilde, intermediær kildemyr, NoBo, LaAl, SøArTu.

Utbredelse

Gruppe: Svakt nordlig/nordøstlig. Fastlandet: (BoNe), SøBo→NoBo, LaAl, SøArKr- Tu→SøArTu; (StOs)→KlOs→SvOs, OsKo, SvKo. Sjelden til spredd fra Vf og Ro til Fi. Fraværende til sjelden i BoNe, SøBo/StOs→KlOs på Østlandet og Sørlandet. Østlandet S til Te: Sauherad og Vf: Tjøme. Kjent N-grense Fi: Vardø, SøArTu/OsKo. Ofte oppsplittet utbredelse som i noen grad avspeiler forekomst av baserik berggrunn.

Kommentarer

En av våre mest basekrevende torvmoser. Den tilsynelatende sjeldne forekomsten av sporehus kan skyldes at sporehusene er små, sitter festet under hodet og lett kan bli oversett, men også at hannplanter ser ut til å være sjeldne.

Sammen med vritorvmose Sphagnum contortum (co)

Forvekslingsarter

Horntorvmose S. auriculatum: Skudd større enn hos skjetorvmose. Hode med mindre tydelig toppknopp, innergreiner ikke tydelig flate. Oftest to hengegreiner. Stengelblad mindre konkave, mindre stivt utstående og relativt kortere i forhold til greinbladene.

Vortetorvmose S. papillosum (underslekt Sphagnum): Kan ligne grønne mykmatteskudd, men stengelblad rektangulær–tungeformede og ligger for det meste inn til stengelen.

Siden siteres som:

Flatberg KI (2015). Skjetorvmose Sphagnum platyphyllum (Lindb. ex Braithw.) Warnst. www.artsdatabanken.no/Pages/186424. Nedlastet <dag/måned/år>