1. Arter på nett
  2. Torvmoseslekta Sphagnum L.

Stivtorvmoser Rigida (Lindb.) A. Eddy

Forrige Opp Neste
Stivtorvmose Sphagnum compactum Lam. & DC.
Heitorvmose.
Heitorvmose Sphagnum strictum Sull.

Det er to norske arter i underslekta, og trolig bare en eller to arter til som er kjent fra den sørlige halvkule.

Beskrivelse, kjennetegn

  • skudd mellomstore, kortvokste
  • hodefarge grønn/gulgrønn, gulbrun, brun, noen ganger med innslag av rødbrunt og oransjebrunt
  • stengel lys til brunsvart
  • stengelblad små og markert kortere enn greinbladene, kort tungeformede til trekantet–tungeformede, dominerende skrått nedoverrettede langs stengelen,
  • greinblad ikke-rekkestilte, smalt til bredt eggformede til egg–lansettformede, ± rette til tydelig sprikende (squarrøse) i øvre del; spiss smalt hetteformet til avkuttet tannet.

Dette er den eneste underslekta ved siden av Subsecunda og enkelte arter i Cuspidata (pisktorvmose Sphagnum annulatum, dvergtorvmose S. tenellum, trøndertorvmose S. troendelagicum) og kysttorvmose S. austinii i underslekt Sphagnum der en kan ha hoder med tydelig oransje fargeinnslag (stivtorvmose S. compactum nå og da), og ved siden av Acutifolia og kjøtt-torvmose S. magellanicum (og delvis sumptorvmose S. palustre) i underslekt Sphagnum hoder med tydelig rødt/rødbrunt innslag (stivtorvmose nå og da på eksponerte voksesteder).

Kjønnet status, cytologi

Begge de to norske artene er haploide (N = 19) og monoike. De antheridiebærende greinene om høsten er lite differensierte og vanskelig å få øye på, og antheridier kan sitte både på utstående greiner og hengegreiner.

Sporefarge

Stivtorvmose Sphagnum compactum har lysbrune sporer av tilnærmet samme farge som hos kratt-torvmose S. centrale (underslekt Sphagnum), mens heitorvmose S. strictum har gulbrune sporer nokså lik sumptorvmose S. palustre (underslekt Sphagnum).

Utbredelse

Underslekta er ikke kjent fra Svalbard. Stivtorvmose Sphagnum compactum er en fastlandsubikvist, og en av de få norske torvmosene med forekomster i MeAl. Heitorvmose S. strictum har en vestlig utbredelse.

Voksested

Oppsummert: VåS: Ombrogen; myrflate→åpen myrkant→(myrskog); (tue)→fastmatte. Geogen; myrflate→åpen myrkant→(myrskog) ¸ (tue)→fastmatte→(mykmatte); kalkfattig→(intermediær). FaS: Lyngfuktskog. Kalkfattig→intermediær kystfukthei. Kalkfattig boreal fukthei. Kalkfattig fjellfukthei. Kalkfattig frostmark. Intermediært og kalkfattig fuktberg. Snøleie. Hovedtyngden av utbredelsen ligger i myrkant og fukthei. I forhold til «tørr–fuktig» gradienten på myr, ligger hoveddtyngden av forekomstene i fastmatter, mens en langs «fattig–rik» gradienten har hovedforekomstene på kalkfattig myr.

Morfologisk variasjon

Den smale voksestedsamplituden hos de to artene i forhold til «tørr–fuktig» gradienten, er koblet opp mot liten fenoplastisk variasjon i morfologiske bygningstrekk. Men skuddene/hodene varierer betydelig i farge hos begge de to norske artene i forhold til «sol–skygge»-gradienten. Det gjør bl.a. at skyggevoksende, helt grønne skudd av stivtorvmose Sphagnum compactum kan være svært lik heitorvmose S. strictum i typisk utforming.

Taksonomi, nomenklatur

Det er knyttet en viss taksonomisk usikkerhet til varianter (morfer) av stivtorvmose Sphagnum compactum som vokser i skyggefulle barskoger og som har grønne hoder, tydelig squarrøse greinblad med noe tannete spisser og dominerende lys stengel. Det er nødvendig med genetiske studier og bruk av DNA-markører for å klargjøre de taksonomiske forholdene.

Siden siteres som:

Flatberg KI (2015). Stivtorvmoser Rigida (Lindb.) A. Eddy. www.artsdatabanken.no/Pages/186210. Nedlastet <dag/måned/år>