7SB Skog-bruk (bruk av tresatt areal)

– Markberedning fører til høyere spiringsprosent for gran- og furufrø (Hanssen et al. 2003), men forsøk indikerer at dette kan skyldes at ungplanter som står i mineraljord har større sjanse for å unngå insektangrep; en effekt som også kan oppnås ved tilplanting (Hagner & Jonsson 1995). Bruken av markberedning er derfor fortsatt omdiskutert. De langsiktige effektene av markberedning på artssammensetningen på og i marka er mangelfullt kjent [men se Nykvist (1997)].

– Data fra den årlige resultatkontrollen av foryngelsesarealet på skogsmark i Norge 2013 (Granhus et al. 2014) viser at markberedning ble utført på 16,2 % av arealet. Planting ble utført på 60,0 % av arealet, mens såing ble utført på bare 0,3 % av arealet. Kombinasjonen av markberedning og tilplanting ble utført på 8,6 % av foryngelsesarealet, mens såing alltid ble utført etter markberedning. Såing kan være vanskelig observerbart.

I femårsperioden 2009–13 ble mellom 0,3 og 0,6 % av foryngelsesarealet på skogsmark i Norge (avvirket skogsmark) forynget med utenlandske treslag (Granhus et al. 2014).

– Variabelen hogstinngrep (7SB–HI), som ble introdusert i NiN versjon 2.0 som en flerdimensjonal variabel med fire enkeltvariabler (–IH, –LG, –LS og –ÅP), åpnet for en forenklet karakterisering av hogstpåvirkning på tresatte arealer i forhold til Landsskogtakseringens instruks (Anonym 2011), med utgangspunkt i lett observerbare egenskaper. Variabelen innebar også en vesentlig forenkling i forhold til NiN versjon 1, der hogstpåvirkning ble beskrevet som to tilstandsvariabler, skogbestandsavgang (BA) og tetthetsreduksjon i skogbestand (TR). Erfaringene med 7SB–HI etter lanseringen av NiN versjon 2.0, viser at det er behov også for å kunne karakterisere hogstpåvirkning i større detalj. Kategoriinndelingen som benyttes i Landsskogtakseringen (se Anonym 2011) er derfor, med et par unntak, inkludert som enkeltvariabler på et fjerde hierarkisk nivå ved å gjøre enkeltvariablene fra NiN versjon 2.0 om til flerdimensjonale variabler. Referanser til kategoriene som benyttes i Landsskogtakseringen er gitt under ‘forklaring’ over.

– Inndelingen i hogstinngrep på nivå 3 (–IH, –LG, –LS og –ÅP) følger i hovedsak et forslag til klassifisering av foryngelseshogster fra K. Andreassen, A. Granhus, K.H. Hanssen og N. Lexerød (upubl. materiale), tilpasset inndelingen som benyttes av Landsskogtakseringen.

–  Begrepet ‘åpen foryngelseshogst’ brukes om hogstformer der det avvirkete arealet ikke preges av et skogklima gjennom foryngelsesfasen (årene etter at hogsten fant sted). Det tekniske kravet til en åpen hogstform er at det ikke er satt igjen minst 16 trær pr. dekar  i øvre sjikt (‘herskende eller medherskende trær’, det vil si trær som på hogsttidspunktet var høyere enn 2/3 av bestandets overhøyde), og at hogstflata dekker et sammenhengende areal > 2 daa. De vanligste åpne hogstformene er flatehogst og frøtrestillingshogst.

– Begrepet ‘lukket foryngelseshogst’ benyttes om hogst der det avvirkete arealet fortsatt preges av et skogklima gjennom foryngelsesfasen (årene etter at hogsten fant sted). Det tekniske kravet til en lukket hogstform er at det settes igjen minst 16 trær pr. dekar  i øvre sjikt. Lukkete hogster innebærer kontinuitet i skogklima.– Lukkete hogster deles i to kategorier, ‘gradvise’ og ‘selektive’. Gradvise hogster er ‘hogster der ny foryngelse etableres gjennom stegvis avvirkning av bestandet’, mens selektive hogster er ‘hogster basert på definerte kriterier for trevalg,  som utvikler eller bevarer en flersjiktet skogstruktur’. De vanligste gradvise lukkete hogstformene er skjermstillingshogst, kanthogst og gruppehogst, mens bledningshogst og plukkhogst er selektive lukkete hogstformer.  Ved begge disse hogstformene avvirkes trær som er hogstmodne på grunn av lav verditilvekst, mens potensielle fremtidstrær fristilles. Gjenstående volum danner grunnlaget for fortsatt virkeproduksjon samtidig som en legger til rette for ny foryngelse.

– Begrepet intermediær ‘hogst’ omfatter i utgangspunktet bestandspleiende tiltak før sluttavvirkning, men vi har valgt også å plassere ungskogpleie og tynning til denne samlekategorien. Ungskogpleie og tynning innebærer fjerning av vegetasjon (her: unge og yngre trær), for å øke produksjonen hos trærne som står igjen. Ungskogpleie er knyttet til tiltak i ungskog (normalskogbestandets trinn 7SD–NS∙2), mens tynning utføres i yngre og eldre produksjonsskog  (7SD–NS∙3,4) og innebærer uttak av nyttbart virke. Ved ungskogpleie og tynning øker den totale planteproduksjonen først og fremst ved å øke innstrålingen til undervegetasjonen, men også ved å redusere tilførselen av strø til marka og ved å hindre at næringsstoffer tas opp og bindes i vedplantenes biomasse.

– Begrepet ‘fjellskoghogst’ lar seg ikke direkte plassere i en av de fire kategoriene. Dette begrepet brukes om hogstformer i fjellnær skog som kan arte seg som sterk plukkhogst, med elementer av tynning, småflate-, frøtre- og skjermstillingshogst avhengig av klimatiske forhold og skogtilstand. Fjellskoghogst er en kombinert hogstform, der deler av bestandet avvirkes samtidig som det legges til rette for produksjon og foryngelse i et utsatt klima. Fjellskoghogst kategoriseres til en av de tre kategoriene –LG, –LS, –ÅP på grunnlag av definisjonene av disse.

– Begrepet ‘uspesifisert hogst’ omfatter f.eks. ryddehogst og vedhogst. Disse hogstformene kategoriseres på grunnlag av definisjonene.

– Arealandelen av det norske produktive skogarealet som ble hogd i perioden 2000–04 var 2,67 %. Av dette ble om lag 75 % (2,00 % av totalarealet) flatehogd. Flatehogst sto for en større andel av avvirket areal (90.6 %) på høy bonitet enn på middels (69.8 %) og låg bonitet (73.8 %). Andelen av det produktive skogarealet i hver bonitetsklasse som ble avvirket, økte sterkt fra låg via middels til høy bonitet.

Merk at begrepet ’produktiv skog’ (slik det er definert i Anonym 2006b, 2011) ikke er direkte oversettbart til begrepsapparatet i NiN. Mesteparten av ’produktiv skog’ hører imidlertid til T4 Fastmarksskogsmark, men også de øvrige natursystem-hovedtypene av skogsmark (først og fremst T30 Flomskogsmark og V2 Myr- og sumpskogsmark) er representert innenfor det produktive skogarealet med små arealandeler (neppe over 3 % til sammen). En mindre del av det produktive skogarealet består også tresatt semi-naturlig og sterkt endret mark, inkludert T38 Treplantasje  (som sannsynligvis heller ikke utgjør mer enn 3 % til sammen). Det produktive skogarealet i Norge utgjør 86 575 km², som er 26,7 % av landarealet på det norske fastlandet (323 782 km²; 28,3 % av arealet på 305 470 km² som gjenstår når ferskvannsforekomster og breer er trukket fra).

*Grot = nyord for greiner, røtter og topp; det vil si treets deler unntatt tømmeret