SM Størrelsesrelatert miljøvariabilitet (i vannsystemer)
Denne LKM-en beskriver variasjon i størrelse i stillestående vannsystemer, fra havmasser til små pytter som tidvis tørker ut.
- Innhold
- Basistrinn
- Kunnskapsbehov
SM Størrelsesrelatert miljøvariabilitet i vannsystemer brukes for å angi størrelsen på marine systemer (hav eller fjord) og på stillestående limniske vannforekomster. For de limniske trinnene angis både areal og dybdeforhold. I avgrensede vannforekomster er størrelse, både i flate og dybde, sterkt relatert til miljøstabilitet. Størrelsen bestemmer langt på veg spennet mellom maksimums- og minimumstemperaturen, og dermed faren for overoppheting og bunnfrysing, eller andre "ekstremtilstander" som hypersalinitet og oksygenmangel. Noen artsgrupper, som for eksempel fisk, forsvinner gradvis når innsjøene blir mindre. Det går et viktig skille mellom vannforekomster der vannmassene "røres om" på grunn av temperaturendringer ved vår- og høstsirkulasjon (mono- eller dimiktisk), og vannforekomster som er så grunne at de mangler temperatursjiktning av vannmassene og har omrøring i store deler av den isfrie perioden (polymiktisk). Dette skillet ligger vanligvis mellom trinnene SM·d; liten og temmelig dyp vannforekomst og SM·e; liten og grunn vannforekomst.
I SM Størrelsesrelatert miljøvariabilitet (i vannsystemer) er flateareal og dybde kombinert til én kompleks miljøvariabel som skal gi uttrykk for miljøstabiliteten til de to dimensjonene. Ved inndeling i basistrinn er det lagt til grunn at gradienten ender i et artsuttynningsintervall. Artsuttynningsintervallet starter ved basistrinn SM∙d; liten og temmelig dyp vannforekomst, og ender i et naturlig endetrinn (SM∙¤; temporære vannforekomster). I endetrinnet er det disruptive miljøstresset i form av uttørking så stort at vannlevende arter ikke greier seg over tid. Selv om kunnskapen om artenes fordeling langs en gradient i størrelsesrelatert miljøstabilitet er mangelfull, er det åpenbart at artssammensetningen varierer over et større spekter enn langs en ren artsuttynningsgradient, f.eks. når størrelsen går fra Mjøsa til en liten dam. I NiN er horisontal og vertikal utstrekning tentativt kombinert til én kompleks miljøvariabel som skal gi uttrykk for betydning for miljøstabiliteten til de to størrelsesdimensjonene samlet.
Basistrinn
Miljøvariabelen Størrelsesrelatert miljøvariabilitet SM er delt inn i 11 basistrinn basert på arealstørrelse og dyp. Nulltrinnet (SM∙0) er hav og endetrinnet (SM∙¤) er en temporær pytt. Innsjøer med areal over 5 km2 og et middeldyp over 15 m, er definert som ‘stor og dyp innsjø’ (SM·b; stor og dyp vannforekomst). Vannforekomster som er mellom 0,005 og 0,05 km2 og har et største dyp som er mindre enn 5(–10) m (SM·e; liten og grunn vannforekomst), er definert som ‘stort tjern’. Vannforekomster med areal under 500 m2 betegnes ‘dam’ eller ‘pytt’. Tilordning til SM∙defghi skjer primært på grunnlag av overflateareal, men med største dybde som tilleggskriterium.
Kunnskapsbehov
Det er behov for forskning med sikte på å klargjøre hvorvidt vannforekomsters vertikale og horisontale utstrekning påvirker artssammensetningen på en så sammenfallende måte at én lokal kompleks miljøvariabel bør opprettholdes, eller om den bør deles opp i flere LKM-er.
Det er behov for sammenstilling av ulike artsgruppers respons på størrelsesvariasjon, både i innsjøer, i litoralbasseng og i større saltvannsbasseng (fjorder, poller), med sikte på revisjon av den foreslåtte trinndelingen.