Villreinen forvaltes i Norge gjennom jakt. Ved siden av mennesket spiller store rovdyr en ubetydelig rolle for villreinbestandene, til tross for at det de senere år er dokumentert at både kongeørn, gaupe, jerv, ulv og brunbjørn dreper villrein og tamrein. Sannsynligvis er kongeørn den vanligste villreinpredatoren, og da i tilknytning til kalvingsperioden. Selv om gaupe er en effektiv reinpredator, er det i dag ingen data som viser at villrein inngår som en viktig art i gaupas byttedyrportefølje.

Insekter kan ha en betydelig stressende effekt på rein, og dyrene reagerer vanligvis ved å trekke opp i høyden der det er kjøligere, blåser mer og hvor enkelte snøfonner fremdeles ligger. De kan også trekke ut til kysten der det er mulig. På varme sommerdager i innlandet kan insektplagen være så stor at dyrene drives til å bevege seg mye, og får liten tid til å spise. Ofte slår de seg ikke til ro før de har funnet en snøfonn høyt oppe. En varm sommer kan følgelig være en dårlig sommer for reinen, med lite næringsinntak over lengre perioder og følgelig dårligere kondisjon til å møte vinteren med. Når den verste insektplagen er over i august er også kvaliteten på næringsplantene betydelig forringet.

Det er særlig nese- eller svelgbrems (Cephenemyia trompe L.) og hudbrems (Hypoderma tarandi L.) som skaper problemer for reinen. Disse to parasittene tilhører fluefamilien (Oestridae), og begge har en ettårig livssyklus som er nokså lik. Det er lett å se hvordan reinens atferd endres når brems nærmer seg. Reinen har imidlertid ikke store muligheter til å unngå dem ettersom brems er raske flygere, med toppfart på over 50 km/t. Når en svelgbrems nærmer seg et reinsdyr er en svært vanlig reaksjon at reinsdyret senker hodet og holder mulen ned mot bakken og gjemmer den i vegetasjonen. Årsaken er at bremsen har utviklet en meget effektiv måte å angripe reinens neseparti på. Når bremsen er noen centimeter fra mulen sprøyter den nemlig nyklekte larver på reinens nese. Larvene, som bare er om lag én millimeter, klarer imidlertid å finne veien til neseborene og nesens hulrom.

Når larvene først har kommet inn i nesen, skjer det ikke så mye før etter noe tid. Under høstjakta på villrein (august–september), og under slaktinga av tamrein (september–februar), finnes bare larver i første stadium. Fra februar–mars skjer det imidlertid en rask utvikling. Larvene kryper nå bakover i svelget og bruker små kroker av kitin til å feste seg med i svelghulen («svelgpungen»). Larvene skifter nå hud to ganger og blir tykke som en blyant og omtrent fire centimeter lange (men er tynnere enn hudbremslarver) i slutten av mai. Uheldigvis er dette også den mest kritiske perioden for reinen, ettersom all reservenæring er oppbrukt og vårvandringen skal skje.

Som alltid når det dreier seg om parasitter, er antallet viktig for eventuelle skader på vertsdyret. Undersøkelser har vist at det er betydelige regionale forskjeller på hvor mye svelgbrems villrein kan ha. Enkelte dyr har ingen, mens det hos andre er funnet opp mot 200 larver. Dyr med så mange larver kan dø på grunn av at parasittene stjeler all næringen som reinen får i seg. Særlig gjelder det ett år gamle kalver.