Kunnskapen om effekter av miljøgifter og andre forurensninger på naturen har økt sterkt fra problemet ble oppdaget på 1960-tallet og fram til i dag. Miljøgifter er kjemiske stoffer som enten er syntetiske og derfor ikke forekommer naturlig, eller naturlig forekommende stoffer som slippes ut i sterkt oppkonsentrert form. Nesten uten unntak har kjemiske stoffer som fanges opp av tilstandsøkoklinen miljøgifter og annen forurensning (MG) direkte negativ effekt på alle organismer. Miljøgifter kan imidlertid virke på organismene på mange ulike måter. Fordi mange miljøgifter ikke forekommer naturlig, finnes heller ikke effektive prosesser for å bryte dem ned. Derfor akkumuleres de i organismene, sterkere og sterkere desto høyere opp i næringskjedene man kommer. Akkumulerte miljøgifter kan gi store utslag for dyr som lever av dyr, mens de (i de mengdene de forekommer i norsk natur) ikke har noen effekt på planter og dyr på lavere trofiske nivåer (planteetere). Et typiske forekomstmønster for ’klassiske’ miljøgifter er utviklingen for biocider (MG–1), andre organiske miljøgifter [organiske miljøgifter (MG–3)] og tungmetaller [uorganiske miljøgifter (MG–2)] i rovfugl. Fra Norge finnes svært gode dataserier for en rekke miljøgifter i fugl som går helt tilbake til 2. verdenskrig. Nygård et al. (2006) viser at innholdet av tungmetaller og ’gamle biocider’, som for eksempel DDT, i rovfuglegg har avtatt med økende tid siden disse stoffene ble tatt ut av bruk (DDT) eller siden tiltak ble satt i verk for å redusere utslippene av dem (tungmetaller). Resultatet er forbedret helsetilstand og positiv populasjonsutvikling for en lang rekke arter, som vist av utviklingen av eggskalltykkelse hos dvergfalk (Fig. 1).

Et annet eksempel på utviklingen i miljøgifttilførsel er utviklingen av blynedfall, som blir overvåket i Norge ved systematisk innsamling av prøver av etasjemose (Hylocomium splendens). Etasjemosen er vanlig over hele landet. Liksom de fleste andre mosearter, tar etasjemosen opp mesteparten av vannet og næringsstoffene den trenger direkte fra lufta. Derfor er etasjemosen godt egnet som monitor for lufttilførste miljøgifter. Steinnes et al. (2007) rapporterer resultatene av den sjette landsomfattende kartleggingen med denne metodikken i Norge, basert på feltarbeid foretatt i 2005. Den regionale fordelingen av blykonsentrasjoner i etasjemose har stort sett fulgt samme mønster helt siden metoden første gang ble benyttet, i 1977. Dette mønsteret er svært likt det regionale mønsteret for tilførsel av ’sur nedbør’ [se forsuringstilstand (SU)]; de høyeste tungmetallkonsentrasjonene blir målt på Sørlandet (Fig. 2). Blykonsentrasjonen i mose, ikke minst mose fra Sørlandet, har imidlertid avtatt sterkt og er nå under 10 % av hva den var i 1977 (Fig. 3). Utviklingen for andre tungmetaller likner på utviklingen for bly (Steinnes et al. 2007). Også utslipp fra lokale norske kilder (smelteverk etc.) har avtatt, men de russiske smelteverkene på Kola forårsaker fortsatt betydelige nedfall i Øst-Finnmark (Fig. 2).

Samtidig som utslippene av ’gamle’ miljøgifter som for eksempel DDT og tungmetaller har blitt sterkt redusert, har nye miljøgifter dukket opp. Det er påvist alarmerende høye konsentrasjoner både av bromerte flammehemmere og perfluorerte stoffer i fugleegg (Nygård et al. 2006). Effektene av disse, og mange andre ’nye organiske miljøgifter’ som inngår enkeltvariabelen organiske miljøgifter (MG–3), på organismene, er fortsatt mangelfullt kjent.

Norge har unngått store oljeutslipp, men vi veit fra andre land at miljøkonsekvensene, blant andre for sjøfugl, av omfattende oljesøl (MG–4) kan være katastrofale på lokal til regional skala og langvarige.

Norge har bare vært utsatt for ett tilfelle av radioaktiv forurensning med signifikant miljøeffekt [radioaktiv forurensning (MG–5) trinn 1 svak effekt]; Tsjernobyl-ulykken som fant sted 26. april 1986. Da eksploderte én av de fire atomreaktorene i atomkraftverket i den ukrainske byen Tsjernobyl etter en ukontrollert atomreaksjon (kjernefysisk nedsmelting). Store mengder radioaktivt materiale, først og fremst ¹³⁷Cs (men også ¹³⁴Cs og ¹³¹I), unnslapp til atmosfæren og ble ført mot nordvest med luftstrømmene. Tilfeldigheter de første dagene etter ulykken gjorde at nedbøren, og dermed også nedfallet, fordelte seg svært ujevnt med variasjon på fin skala (Fig. 4). Områdene som mottok mest radioaktivt nedfall tilhører, paradoksalt nok, de nedbørfattigste distriktene i Norge. Til tross for lokalt svært høye strålingsmengder, synes det ikke som om effektene på organismer i Norge, verken på kort eller lang sikt, har vært store (Anonym 2006a).