M11 Kaldt gassoppkomme
Kald havkildebunn (cold seep) omfatter sedimentbunn nær et oppkomme av gasser og/eller væsker på havbunnen, hvor materialet som strømmer ut ikke har en temperatur så mye høyere enn havvannets temperatur på stedet at artssammensetningen påvirkes i betydelig grad.
Kald utstrømming finner sted som resultat av geofysiske og/eller geokjemiske prosesser i havbunnen, og forekommer med stor variasjon i intensitet og varighet; fra temporære og/eller ustabile utstrømmingsområder (pockmarks) som gjerne er synlige på havbunnen som større eller mindre groper, til stabile, varige havkilder (cold seeps). Utstrømmingsmaterialet består primært av porevann som trykkes opp når sedimentære bergarter presses sammen av sin egen vekt og gasser (CO2, CH4, H2, H2S etc.), men lite sedimentmateriale. Når utstrømmingen av væske og/eller gass er sterk (cold seeps) kan bunnsedimentene omkring utstrømmingspunktet (som vanligvis består av løst mudder) være svært ustabile. Mikrobiologiske og kjemiske prosesser i oppkommene kan imidlertid føre til dannelse av kalsiumkarbonatskorper som kan fungere som substrat for hardbunnsorganismer. Karbonatskorpene variasjon i overflatemorfologi på fin skala gjør dem til et spesielt substrat for fastsittende organismer. I spesielle tilfeller, kanskje betinget av særlig sterk utstrømming, kan utstrømmingsmaterialet inneholde store mengder gassfylt leire. Sedimentbunnen blir da svært løs og resultatet blir en muddervulkan (KT∙B). Det klassiske eksemplet på en muddervulkan er Håkon Mosby muddervulkan på 1250 m dyp sør for Bjørnøya. Oppkommer med avvikende eller intermediær kjemisk sammensetning finnes også. Den kjemiske sammensetningen av utstrømmingsmaterialet påvirkes betydelig av innholdet av kjemisk løsbare stoffer i løsmassene og/eller sedimentbergartene som materialet passerer gjennom.
Det er ikke påvist klart forskjellig fauna mellom små pockmarks og øvrig sedimentbunn, men cold seeps med karbonatskorper har en karakteristisk bakterieflora og en del arter som lever på og av bakteriene. På Håkon Mosby muddervulkan finnes foruten bakterier også spesialiserte evertebrater (som utnytter metan) og fiskearter som er i stand til å leve på slike steder, men som også finnes i andre miljøer (og kanskje egentlig har sin hovedforekomst der).
Bildet er tatt på 207 m dyp i Hola utenfor Vesterålen. Avstanden mellom de to røde laserpunktene er 10 cm.
Kaldt gassoppkomme, utstrømmingsgrop-bunn, detaljbilde (utsnitt av bildet over) av hvite, trådformete bakteriematter (Beggiatoa sp.) over mørkebrune karbonatutfellinger (som har fått fargen sin på grunn av sedimentering og påvekst av mikroorganismer).
Kalde gassoppkommer (kalde havkilder) er havets parallell til kaldkilde på land. Kalde havkilder opptrer først og fremst på kontinentalsokkelen og i kontinentalskråningen. Utstrømmingsgroper (pockmarks), som dannes ved erosjon når gass eller vann strømmer opp gjennom havbunnen, er vanligste type kalde gassoppkommer. De ble beskrevet fra norske havområder for første gang i 1981 (Hovland 1981), men er seinere beskrevet fra store deler av den norske kontinentalsokkelen, samt i enkelte fjorder (Hansen et al. 2005). Det engelskspråklige begrepet pockmark, som ble definert av Hovland & Judd (1988) som lite krater på sjøbunnen dannet ved kortvarig utstrømming av gass eller veske fra undergrunnen, har etter hvert fått innpass også i norsk språkbruk. Utstrømmingsgroper synes å finnes spredt på kontinentalsokkelen langs hele norskekysten, også innover i fjordene (Hansen et al. 2005). Stedvis forekommer de i grupper. De kan være 10 m dype, med diameter på 40–60 m.
Det kanskje best kartlagte utstrømmingsområdet i norske farvann er Håkon Mosby muddervulkan, et stort utstrømmingsområde på Barentsflaket ut for Senja (Troms), ca. 14°44’E og 72°00’N. Her strømmer metan-rik væske (metanhydrat) ut over et område med en utstrekning på over 1 km. Metanhydrat dannes som resultat av geokjemiske prosesser i jordskorpa; og metanhydratet slipper ut gjennom sprekker i muddervulkanens overflate. Muddervulkan og utstrømmingsgrop er distinkte landformer. Metanhydrat er normalt en ustabil forbindelse, men kan være stabil over et større område dersom trykket og/eller temperaturen er høy nok. Metanhydratbunnen inneholder særpregete samfunn, blant annet med kjemoautotrofe bakterier.
Definisjonsgrunnlag og avgrensning
Variasjon
Artssammensetningen i M11 Kaldt gassoppkomme er dårlig kjent og framlegget til LKM og grunntypeinndeling er tentativt. Inndelingen i eufotisk og afotisk dybdebelte er gjennomført fordi dybderelatert variasjon generelt er viktig for artssammensetningen i saltvannssystemer. Siden kalde gassoppkommer forekommer langt ned i dyphavet, kan det være grunnlag for å dele dybdegradienten opp i flere trinn (på grunnlag av DM). Det er mulig at forskjellen mellom KT∙A og KT∙B bare skyldes variasjon i utstrømmingsintensitet og at KT∙B burde beskrives som et ekstra trinn mellom KI∙e og KI∙¤.
Kunnskapsbehov
Sammenstilling av generaliserte artslistedatasett for relevante plante- og dyregrupper for relevante LKM
