Bestander av store sumpplanter (helofytter) huser et karakteristisk samfunn av påvekstorganismer og har sterkt modifiserende effekt på bunndyrfaunaens artssammensetning. J. Økland & K. Økland (1996: 157ff) beskriver fordelingen av vegetasjon og bunndyr i Borrevannet. De skriver at bunndyrene kan fordeles på to klare grupper; en gruppe på 81 arter (45 % av alle arter) som bare finnes i sjølve innsjøen og en gruppe på 36 arter (20 %) som bare finnes i det de beskriver som 'våtmarker' i Vassbotn syd i innsjøen (grunt vann, mye finmateriale, dominert av takrør, nymfeider og sjøsivaks i sonering). Artene som forekom i sjølve innsjøen kunne fordeles på to klare grupper, 56 % foretrakk beskyttete steder med mye makrovegetasjon, bare 27 % på bølgeslagspåvirkete steder med steinstrand. Dette motiverer for å skille ut en egen hovedtype, L4 Helofytt-ferskvannssump, fra L2 Eufotisk limnisk ferskvannsbunn.

Helofytter (sumpplanter) er semi-akvatiske planter som vokser i og langs kanten av innsjøer og elver. De har hoveddelen av sine fotosyntetiserende organer over vannflata og et velutviklet rotsystem. Helofytt-begrepet er upresist og blir brukt i flere ulike betydninger. Terrestre botanikere har en tendens til å definere begrepet mye videre enn vannbotanikere, til også å inkludere «overgangshelofytter’ («helofytt-kantarter»; arter i utkanten av definisjonsområdet for helofytt-begrepet), det vil si arter som strengt tatt tilfredsstiller definisjonen av helofytt og som finnes på våte steder, f.eks. i våtmarkssystemer og langs kanten av vannforekomster ned til ca. 50 cm dyp, men ikke på dypere vann. Eksempler på overgangshelofytter er krypkvein Agrostis stolonifera, vassreverumpe Alopecurus aequalis, soleihov Caltha palustris, selsnepe Cicuta virosa, myrhatt Comarum palustre, gulldusk Lysimachia thyrsiflora og bukkeblad Menyanthes trifoliata. Hovedtypen L4 Helofytt-ferskvannssump er avgrenset til å inkludere tette bestander av makrohelofytter, det vil si storvokste helofytter, bestander av overgangshelofytter er ikke inkludert. Med «tett bestand’ mener en bestand med maksimal dekning (gjennom vekstsesongen) > 25 %. Til de viktigste makrohelofyttene hører kvass-starr Carex acuta, stautstarr C. acutiformis, nordlandsstarr C. aquatilis, dronningstarr C. pseudocyperus, blærestarr C, rhynchophysa, kjempestarr C. riparia, flaskestarr C. ristrata, sennegras C. vesicaria, elvesnelle Equisetum fluviatile, mannasøtgras Glyceria fluitans, kjempesøtgras G. maxima, takrør Phragmites australis, sjøsivaks Schoenoplectus lacustris, kjempepiggknopp Sparganium erectum, smal dunkjevle Typha angustifolia og brei dunkjevle T. latifolia. Makrohelofyttene danner oftest reinbestander eller blandings-bestander av to arter, og fyller i stor grad samme del av det økologiske rommet.

Enkelte makrohelofytter, først og fremst takrør Phragmites australis, men også dunkjevle-artene Typha spp., sjøsivaks Schoenoplectus lacustris og delvis også elvesnelle Equisetum fluviatile kan vokse ned til 2–3 m dyp, mens de øvrige stort sett forekommer på grunt vann (< 1 m dyp).

L4 Helofytt-ferskvannssump skiller seg fra fastmarka eller våtmarka innenfor ved å ha lavere artstetthet (antall arter pr. arealenhet), forårsaket bl.a. av ved at enkeltartsbestandene har mye større romlig utstrekning, og ved å ha blandingsbestander av flere arter.

Øvre grense for forekomst av makrohelofytt-dominerte bestander følger ikke strengt den definisjonsmessige øvre grensa for ferskvannssystemer mot fastmarkssystemer og våtmarkssystemer som trekkes der bunnen/marka er dekt av vann 50 % av tida. Samfunn av overgangshelofytter kan trekke noe nedenfor denne grensa, og makrohelofytt-dominerte bestander kan gå noe lengre inn mot land. Hovedtypen L4 Helofytt-ferskvannssump skal avgrenses på grunnlag av artssammensetningen og ikke på grunnlag av en teoretisk linje mellom vannstrand og landstrand.