Oppdelingen av sjølve stranda i sju soner (trinn) langs oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) følger svensk/fennoskandisk tradisjonell havstrandterminologi [for eksempel Sjörs (1967)]. Oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A), trinnene fra og med trinn A3 øvre landstrand til og med trinn A9 permanent vanndekt bunn, er entydig definert på grunnlag av varigheten av oversvømming (Tabell 2, Bilde 1–2). Grensa mellom oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) trinn A1 epilittoral og trinn A2 supralittoral er vanskeligere å definere entydig. På svært eksponerte kyststrekninger står saltspruten til tider langt innover land, og på slike steder finnes derfor saltelskende arter (halofytter) på bergknauser og i klippevegger flere hundre meter innenfor øvre flomål. Grønlie (1948) beskriver dette fra de ytterste øyene på Røst i Lofoten (Nordland). Til tross for at disse øyene har en bredde (langs framherskende vindretning) på inntil 1 km og når 250 m over havet, skriver Grønlie (1948) at det ikke er mulig å finne det vanlige skillet mellom kystberg og innlandsberg på disse øyene fordi også øyenes indre deler er eksponert for betydelig sjøsprøyt (’washing by sea’) og hele vegetasjonen derfor får innslag av halofile arter. Idéen om to soner over normalt flomål, ’supralittoralsonen’ som tilføres havvann i form av direkte sjøsprøyt og ’epilittoralsonen’ som tilføres havsalt i form av aerosoler, går i hvert fall tilbake til Sernander (1917). Du Rietz (1932) bruker begrepene ’hygrohalofytt’ og ’aerohalofytt’ om planter som kan leve henholdsvis i supralittoralsonen og epilittoralsonen. Supra- og epilittoralsonene øker i horisontal og vertikal utstrekning med økende grad av eksponering for vær og vind. På de mest eksponerte stedene består kysten av nakent fjell, og det er derfor først og fremst på nakent bergsubstrat at det er vanskelig å trekke en klar øvre grense for fjæresonen. På steder som er mindre sterkt eksponert finnes oftest ei skarp grense mellom de to sonene fordi den direkte påvirkningen fra saltvann er direkte utslagsgivende for landplanters nedre grenser mot stranda. Et typisk trekk, som kan gi grunnlag for operasjonell grensetrekking mellom oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) trinn A1 epilittoral og trinn A2 spralittoral er at lyngarter som for eksempel krekling (Empetrum nigrum) og røsslyng (Calluna vulgaris) mangler i supralittoralsonen (Bilde 2).

Med vekslende intervaller forekommer sjøsaltepisoder; det vil si spesielle vær- og vindforhold som medfører transport av sjøsalt langt (i ekstreme tilfeller inntil 10–15 km) innover land. Sjøsaltepisoder kan ta livet av eller sterkt redusere vitaliteten til landlevende arter med lav salttoleranse, som for eksempel furu og krekling. Fordi sjøsaltepisoder finner sted så sporadisk (og de biologiske effektene er til dels dårlig dokumentert), er (foreløpig) ikke oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) trinn A1 epilittoral delt videre inn i en nedre sone som sporadisk utsettes for sjøsaltepisoder og en øvre sone.

Grensa mellom supra- og epilittoralsonen er vanskeligere å trekke for ferskvannssystemer fordi vannvirkningen ikke følges av (og manifesterer seg gjennom) forekomsten av arter med spesielle miljøkrav (på samme måte som halofyttene i saltvannssystemer). Et pragmatisk trinngrensekriterium kan være øvre normale flommål (for eksempel 10-årsflommen) og/eller øvre grense for høy vannstand eller ytre grense for påvirkning fra elve- og fossesprut.

Mange av planteartene som kan leve i fjæresonesystemer har relativt vid toleranse overfor oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A), og spenner derfor over flere trinn langs denne økoklinen. De karakteristiske artsrike strandengene som domineres av rødsvingel (Festuca rubra) og har rikelig forekomst av urter, for eksempel gåsemure (Potentilla anserina), fjørekoll (Armeria maritima), tusengylden (Centaurium spp.) og rødtopp (Odontites vernus) samt arter som også kjennetegner kulturmarkseng [for eksempel tiriltunge (Lotus corniculatus), ryllik (Achillea millefolium) og småengkall (Rhinanthus minor)], er knyttet til oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) trinn A3 øvre landstrand. De like karakteristiske, men mer artsfattige engene som domineres av saltsiv (Juncus gerardi), som gjerne inneholder strandkryp (Glaux maritima), strandkjempe (Plantago maritima) og strandstjerne (Tripolium pannonicum), er først og fremst knyttet til trinn A4 midtre landstrand.