Fra midten av 1980-tallet har en inndeling i åtte vegetasjonssoner for det norske fastlandet, slik den kommer til uttrykk i Nasjonalatlas for Norge (Moen 1998), hatt tilslutning fra de aller fleste vegetasjonsgeografer. Kartet i Moen (1998) er en videreutvikling av en konsensusinndeling som ble lagd på midten av 1980-tallet (Dahl et al. 1986), som i sin tur tok utgangspunkt i Ahti et al. (1968). Biogeoklimatisk forskning etter 1998 utfordrer denne åttedelingen på to punkter:

1. Det er en tilsynelatende inkonsistens mellom inndelingen i tre alpine soner [bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A5 lavalpin sone (LA), trinn A6 mellomalpin sone (MA) og trinn A7 høgalpin sone (HA)] og delingen av den ’vide sør-arktiske sonen’, den arktiske parallellen til lavalpin sone, i to soner, bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ) og trinn B2 sørarktisk tundrasone (SATZ).
2. Avgrensningen av nemoral sone, hos Moen (1998) liksom i tidligere arbeider (Abrahamsen et al. 1984, Dahl et al. 1986), til den sydligste kyststripa fra Telemark til Sør-Rogaland, utfordres av Bakkestuen et al. (2008) sin analyse av regional (geoklimatisk) variasjon (se også Artikkel 25).

Det kanskje viktigste argumentet for todeling av den arktiske parallellen til bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A5 lavalpin sone  (LA) (punkt 1 ovenfor), er at både den ’vide sørarktiske sonen’ og lavalpin sone utspenner mye større klimavariasjon enn de andre sonene (Elvebakk 2005b). Dette bekreftes også av Bakkestuen et al. (2008; se Artikkel 25: Fig. 4), som finner at de tre alpine sonene til sammen utspenner omtrent den samme klimavariasjonen som de fem sonene fra nemoral til nordboreal hos Moen (1998). Grunnen til at lavalpin sone likevel ikke blir delt opp i NiN versjon 1, er uklarhet med hensyn til hvor godt egnet de biologiske skillekriteriene som er ansett for viktige mellom trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ) og trinn B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) er til å skille en nedre fra en øvre lavalpin sone. For eksempel angir Moen (1987) at øvre grense for vierkratt i Midt-Norge faller sammen med øvre grense for blåbærdominert hei i lesider [fjellhei og tundra, grunntyper for snødekkestabilitet (SS) trinn 1 leside]. Skillet mellom dominans av kratt og dominans av dvergbusker (først og fremst lyngarter) vil i så fall ikke kunne brukes til å skille to lavalpine soner. Dahl (1957) antyder at velutviklete podsolprofiler mangler i øvre del av lavalpin sone og at mange typiske ’skogarter’ når sin høydegrense et sted omkring midten av lavalpin sone. Han drøfter derfor muligheten for at disse forekomstene kan være relikter etter en postglasial varmetidsskog som nådde et godt stykke opp i det som i dag er lavalpin sone. Det er behov for mer kunnskap om hvorvidt ulike kriterier som kan nyttes til å dele lavalpin sone i to faller sammen før en slik deling eventuelt gjennomføres.

Bakkestuen et al. (2008) finner at den nemorale sonen hos Moen (1998), definert først og fremst ved forekomst av eikeskoger på kalkfattig mark [kalkinnhold (KA) trinn 2 kalkfattig og trinn 3 moderat kalkfattig], ikke er avgrenset på grunnlag av samme klimakriterier som sonene fra bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A1 boreonemoral sone (BN) til trinn A7 høgalpin sone (HA). Bakkestuen et al. (2008) foreslår derfor at nemoral sone ’forskyves’ østover til området omkring ytre Oslofjord. En forskyvning av nemoral sone vil imidlertid ha den svært uheldige følgeeffekten at den omdefinerte nemorale sonen i Norge ikke vil ’henge sammen med’ den nemorale sonen slik den blir avgrenset i vårt naboland Sverige ved hjelp av en rekke biogeografiske kriterier. Sjörs (1963) avgrenser det nemorale området i Sverige til Hallandskysten, Skåne og Blekingekysten. Bakkestuen et al. (2008) argumenterer for forekomsten av nemoral sone i Norge med at boreonemoral sone slik den er avgrenset av Moen (1998) ikke utspenner en ’breiere’ klimaspennvidde enn andre soner (se også Artikkel 25: Fig. 4). Dette kan imidlertid bestrides. Nær ytre Oslofjord, der den reviderte nemorale sonen skulle hatt sitt tyngdepunkt, trekkes grensa mellom bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A1 boreonemoral sone (BN) og trinn A2 sørboreal sone (SB) omkring 200 m o.h., mens øvre grense for den sørboreale sonen trekkes ved 450–500 m (jf. Moen 1998). Andre ’avvikende soneforekomster’ i ordinasjonsdiagrammet til Bakkestuen et al. (2008) (Artikkel 25: Fig. 4) kan forklares av at ’PCA-Norge’ bruker reltivt små observasjonsenheter (1 km²). Det er derfor å forvente at ’endesonene’ langs bioklimatiske soner (BS) utspenner et breiere klimaintervall enn de andre sonene, fordi avvikerne inkluderes i området som utspennes av ei ’endesone’. I kapitlet ’Relevant skala’ blir det dessuten pekt på at lokalklimatisk gunstige flekker med et klima som tilfredsstiller kravene til nemoral sone finnes mange steder i Sør-Norge, men at disse likevel ikke utgjør ’sone-eksklaver’ fordi gjennomsnittsforhold for større observasjonsenheter skal legges til grunn for inndelingen i bioklimatiske soner. Ytterligere ett punkt med relevans for eikeskog som kriterium for nemoral sone, er at grana mangler på Sørlandet av innvandringshistoriske årsaker (Hafsten 1992). Det er derfor mulig at eikeskogene på kalkfattig mark på Sørlandet, gitt uendrede klimabetingelser, over tid vil få sterkere innslag av gran. Det er også mulig at det mer oseaniske klimaet på Sørlandet enn lenger øst fremmer forekomsten av eikeskoger. I så fall er eikeskogskriteriet ikke egnet som sonekriterium annet enn innenfor en snevrere variasjonsbredde langs økoklinen bioklimatiske seksjoner (BH). I NiN versjon 1 blir derfor, som en foreløpig løsning i påvente av grundigere undersøkelser, den nemorale sonen betraktet som ikke forekommende i Norge.