Oppdelingen av den arktiske parallellen til bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A5 lavalpin sone (LA) i trinn B1 arktisk kratt-tundra sone (ASHTZ) og trinn B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) medfører inkonsistens mellom trinndelingene av de to økoklinuttrykkene fordi ett trinn langs bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) svarer til to trinn langs bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B). Denne inkonsistensen er i seg sjøl uheldig, og kan rettes opp ved:

1. at B1 arktisk kratt-tundra sone (ASHTZ) og B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) slås sammen til en ’vid sørarktisk tundrasone’ (slik man for eksempel finner på noen vegetationsregionkart, blant annet enkelte russiske; se Anonym 2003), eller
2. at trinn A5 lavalpin sone (LA) deles i en ’nedre lavalpin sone’ og en ’øvre lavalpin sone’.

Det er gode argumenter for å beholde todelingen av den ’vide sørarktiske tundrasonen’ i trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ) og trinn B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) (sistnevnte da oppfattet i snever forstand):

1. Det kanskje sterkeste argumentet for deling i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundra sone (ASHTZ) og trinn B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) er at én samlet sørarktisk sone vil spenne over omtrent dobbelt så stort intervall langs en relevant temperaturgradient (for eksempel månedlig temperatursum, jf. Tabell 3) som hver av de tre neste arktiske sonene mot nord og nordboreal og mellomboreal sone lenger sør (Elvebakk 2005b). Dette argumentet er imidlertid også et argument for å dele bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A5 lavalpin sone (LA) i to [se avsnittet ’Trinndeling av det boreale og alpine området (økoklinuttrykk A)’].
2. Det arktiske fastlandsområdet dekker lite areal i Norge, men det god hjelp å få til å definere de arktiske sonene på det norske fastlandet ved å se mot øst (Russland) og mot vest (Grønland og Canada). Både bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ) og trinn B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) er svært tydelig skilt på Grønland (Anonym 2003). På Grønland finnes trinn B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) langs kysten i hele den sørligste delen, mens arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ)  bare forekommer inne i beskytta fjorder.
3. I låglandet nord på Varangerhalvøya finnes en relativt veldefinert sone med ’kratt-tundra’ dominert av krattformende vierarter (Salix spp.) og dvergbjørk (Betula nana), lokalt på Varangerhalvøya riktignok sterkt nedbeita av rein. Denne sonen synes i bioklimatisk henseende å svare om lag til den nederste halvdelen av lavalpin sone. Det kanskje sterkeste særpreget ved trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ) på det norske fastlandet er totaldominansen av krekling (Empetrum nigrum), slik man for eksempel finner ved kysten.

Sjøl om det altså i prinsippet er mulig å definere to arktiske soner på det norske fastlandet, vil det i praktisk kartlegging kunne være vanskelig å avgrense dem når den andre [trinn B2 sørarktisk tundrasone (SATZ)] utgjør et høydebelte over den første [trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ)]. Dette er imidlertid ikke den eneste avgrensningsutfordringen innenfor et vidt avgrenset arktisk fastlandsområde. Enkelte steder innenfor dette området når terrenget så store høyder over havet at toppene ville ha havnet i bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A7 høgalpin sone (HA) dersom det skulle inkluderes i det boreale og alpine området. På Varangerhalvøya finnes mindre arealer over 600 m (det høyeste punktet sentralt på Varangerhalvøya er Skipskjølen, 633 m o.h., absolutt høyeste punkt er Stangestind langs Tanafjorden i Tana kommune, 725 m o.h. På Nordkinnhalvøya er høyeste punkt (Storvarden på Sandfjellet) 486 m o.h., på Magerøya 417 m o.h. (Gråkollfjellet), og på Sværholthalvøya er Slettfjellet, som rager 578 m o.h., høyeste punkt. Soneinndeling av høyereliggende arktiske områder på det norske fastlandet er svært utfordrende; det er blant annet uvisst om disse områdene burde karakteriseres som mellomarktiske [trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ)], nordarktiske [trinn B4 nordarktisk tundrasone (NATZ)] eller til og med som polarørken [trinn B5 arktisk polarørkensone (APDZ)]. De høyestliggende områdene på Varangerhalvøya er sannsynligvis biologisk veldig interessante, men er vanskelig tilgjengelige og botanisk sett svært dårlig utforsket (Karlsen et al. 2005). Noen steder finnes nakne, kvite kvartsittberg og forvitringsblokkmark (FP–1), men på svært utilgjengelige steder høyt over havet finnes også kalkgrusfelt [forvitringsgrusmark (FP–7)], som knapt har blitt besøkt av botanikere og som kan huse en svært interessant flora. Utseendemessig og landformmessig har disse høytliggende områdene likhetstrekk med natursystem-hovedtypen polarørken, som forekommer i sin typiske utforming i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B5 arktisk polarørkensone (APDZ) på Svalbard.

Begrepet arctic shrub tundra er vel innarbeidet internasjonalt (jf. Anonym 2003), men (fortsatt) ikke i Norge. Begrepet shrub (kratt) karakteriserer den diagnostiske vegetasjonens utseende presist (mens busk beskriver den dominerende plantevekstformen i dette systemet, jf. definisjonene i Artikkel 4).