Grensa mellom områder der økoklinuttrykkene bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) og økoklinuttrykket bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) skal benyttes, det vil si sørgrensa for det arktiske området, har lenge vært omdiskutert. Sentralt i denne diskusjonen står en ganske smal brem på det norske fastlandet langs finnmarkskysten, der skog mangler ved havnivået. Sjörs (1963, 1967) inkluderte nordøstkysten av Finnmark i den arktiske sonen, mens Ahti et al. (1968) under tvil konkluderte at Finnmark ikke er en del av Arktis, til tross for at vegetasjonen utseendemessig er svært lik arktisk vegetasjon. Ahti et al. (1968) bruker betegnelsen ’hemiarktisk’ om overgangssonen mellom skog og fjellhei (tundra) omkring den polare skoggrensa, og setter forstavelsen ’oro-’ foran navn på de høydebetingete beltene langs bioklimatiske soner (BS) [økoklinuttrykket bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A)] som med hensyn til temperatur utgjør parallellene til breddegradsbeltene (se også Haapasaari 1988). Ahti et al. (1968) betegner derfor finnmarkskysten som ’orohemiarktisk’. Oksanen & Virtanen (1995) inkluderte Finnmarksvidda i det arktiske området og trakk sørgrensa for dette nord i Finland. Dahl et al. (1986) opererte ikke med noen ’hemialpin’, ’hemiarktisk’ eller ’lavarktisk’ sone på det norske fastlandet, men i alle nyere norske bioklimatiske studier er områder nord for den polare tregrensa på finnmarkskysten inkludert i Arktis. Moen (1998) utfigurerer for eksempel en lavarktisk sone i dette området på vegetasjonsregionkartet for Norge. I NiN versjon 1 blir, i tråd med gjengs oppfatning, begrepet ’arktisk’ benyttet for områder nord for den polare tregrensa, og ’alpint’ for områder over den alpine tregrensa.

Den polare, eller arktiske, skoggrensa er klimatisk veldefinert. Karlsen et al. (2005) påviser et svært godt sammenfall mellom den arktiske skoggrensa på Varangerhalvøya og en varmesum på 980 grad-dag-enheter (gde). Varmesummen regnes ut som summen av normal døgnmiddeltemperatur for alle dager med temperatur over null grader. I tråd med Elvebakk (1999), Anonym (2003) og Karlsen et al. (2005) blir i NiN versjon 1 områder nær finnmarkskysten hvor varmesummen ved havnivå er under 980 gde, det vil si omtrent fra Nordkapp til Vardø (Fig. 3), inkludert i det arktiske området [bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B)]. Ved Makkaur, omtrent midt på nordkysten av Varangerhalvøya (område 4 på Fig. 3), er varmesummen nær havnivå estimert til 900 gde (Karlsen et al. 2005). Elvebakk (1999) setter sørgrensa for arktisk natur i Norge ved en julimiddeltemperatur på 10 °C, som ifølge mange klassiske studier samsvarer godt med den polar skoggrensa. Dette gjelder imidlertid bare i områder med midlere oseanitet [bioklimatiske seksjoner (BH) trinn 3 svakt oseanisk seksjon (O1) og trinn 4 overgangsseksjon (OC)], som i de nordøstlige delene av Finnmark. På Island ligger den polare skoggrensa nær isotermen for julimiddeltemperatur 8 ^oC, mens den i de mest kontinentale delene av europeisk Russland ligger nær isotermen for 12,5 ^oC (Elvebakk 2005b). Elvebakk (2005b) viser imidlertid at den polare tregrensa langs hele den sterke oseanitetsgradienten på tvers av det nordligste Europa har en temperatursum på 36 gme (grad-måned-enheter; summen av normal månedsmiddeltemperatur for alle måneder der temperaturen er over null grader) og altså er klimatisk veldefinert.

Lokalt kan imidlertid den polare skoggrensa være vanskelig å trekke. I relativt flate områder (slik som mange steder i Russland), dekker myr store arealandeler. Store deler av fastmarksarealet mangler dessuten skog på grunn av sterk vindvirkning, slik at skogen bare finnes i beskyttete søkk. Mot vest (det vil si fra Russland innover i Norge) øker skogens mosaikkpreg ytterligere på grunn av at terrengrelieffet øker.

Sør for den polare skoggrensa er det enda vanskeligere å trekke ei grense mellom de to økoklinuttrykkene [bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) og bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B)]. Utfordringene som knytter til definisjon av denne grensa kan oppsummeres i fem punkter:

1. Sonene er mer romlig komprimerte langs høydegradienten enn langs den arktiske nord-sør-gradienten. Dette innebærer at mens det i Arktis er gode argumenter for å operere med en femtrinnsinndeling, er det lang tradisjon for bare å skille ut tre alpine soner. Denne praksisen har knapt vært utfordret de siste årtiene (Fig. 4).
2. Datagrunnlaget for å karakterisere de alpine sonene klimatisk er mye svakere enn for de arktiske sonene fordi det bare finnes tre klimastasjoner i alpine soner i Fennoskandia (pluss enkelte korttidsdataserier og eldre data, bla. fra Kola-halvøya; A. Elvebakk, pers. medd.).
3. Det arktiske området på fastlandet er svært lite, og Barentshavet lager en stor diskontinuitet, både geografisk og sonemessig, mot Svalbard. De nærmeste stedene der hele den arktiske sonevariasjonsbredden er representert, er i Russland og på Grønland.
4. Artenes innvandringshistorie til Svalbard og til Skandinavia er svært ulik. Dette har lenge vært kjent for dyr gjennom klassiske eksempler som den særegne underarten av rein på Svalbard (Rangifer tarandus ssp. spitsbergensis) og den totale mangelen av smågnagere der (om man ser bort fra en relativt nyintrodusert stamme av østmarkmus nær russiske botsetninger), og er nylig vist for planter av Alsos et al. (2007).
5. Den biologiske utforskingen av de indre delene av Varangerhalvøya, det største sammenhengende fjellpartiet nær overgangen mellom det arktiske og det boreale/alpine området, er fortsatt svært mangelfull. Alle de beskyttede dalene på nordsida av Varangerhalvøya har isolerte bjørkeskoger, som imidlertid ikke når helt ut til kysten (Karlsen et al. 2005). Mot sør går det skogløse området brått over i et kjempestort, sammenhengende skogområde. I lågereliggende, skogløse områder er det velutviklede vierkratt på høvelige steder, høyere opp fins det dvergbusker, men ikke vierkratt, og enda høyere (men fortsatt på ganske moderate høydenivåer) finner det sted en brå overgang til åpne grus- og steinlandskap som har fellestrekk både med bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A7 høgalpin sone og med bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B), trinn B5 arktisk polarørkensone (APDZ). De høyestliggende områdene på Varangerhalvøya er praktisk talt uutforskede. Vertikalsoneringen på Varangerhalvøya ser ut til å følge samme mønster som i de alpine områdene lenger sør, med sterk romlige komprimering av sonene.

 Det har lenge vært et åpent spørsmål hvor (og på grunnlag av hvilke kriterier) grensa mellom det arktiske området [bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B)] og det boreale og alpine området [bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A)] skal trekkes. Karlsen et al. (2005) peker på at bruk av betegnelsen ’oroarktisk’ for soner (belter) over tregrensa som ligger nær til det arktiske området (Ahti et al. 1968) ikke løser dette problemet fordi det ikke finnes noen definisjon som skiller oroarktiske soner fra (oro)alpine soner. Det er heller ikke mulig å trekke ei grense for arktiske områder ([bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B)] ved hjelp av klimatiske kriterier (jf. punkt 2 over), ettersom den alpine og den arktiske soneringen er relatert til de samme klimafaktorene (Elvebakk 2005b). Alt dette taler for at det må velges en pragmatisk løsning. Flere slike løsninger er mulige:

1. Det trekkes ei pragmatisk grense i form av ei rett forbindelseslinje mellom de nordligste bjørkeskogsenklavene. Områdene nord for denne linja regnes som arktiske, områdene slr fotr den regnes som boreale/alpine. Denne løsningen er valgt for det sirkumarktiske vegetasjonskartet (Anonym 2003) og andre framstillinger i grov skala [se for eksempel Elvebakk & Johansen (1997)]. På lokal skala vil derimot slike rette linjer over fjellrygger og andre terrengformasjoner gå på tvers av bioklimatologisk logikk, og gir derfor ingen mening som en anvendt økoklinal inndeling. Mange, både fastboende og besøkende, vil oppfatte spørsmålet ’Når kommer vi inn i det ekte Arktis?’ som viktig. Ett svar som ikke er i tråd med variasjon langs de avgjørende bioklimatiske variablene vil av mange bli oppfattet som meningsløst og er derfor utilfredsstillende.
2. Grensa for det arktiske området settes ved sør- og høydegrensa for natur som tilfredsstiller kriterene for bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundra sone (ASHTZ); det vil si mellom områder som domineres av kratt av busker > 40(–50) cm høye og områder som domineres av dvergbusker < 40 cm (Elvebakk 1999). Dvergbuskdominerte områder umiddelbart sør for krattsonen regnes til det ikke-arktiske området [bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A5 lavalpin sone (LA)]. Karlsen et al. (2005) framholder imidlertid at det på Varangerhalvøya ikke er mulig å trekke noen grense mellom den arktiske kratt-tundrasonen nær kysten [bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundra sone (ASHTZ)] og områdene umiddelbart innenfor, som fysisk henger sammen med områdene nord for den arktiske skoggrensa (’... there is a strong congruence between sea-level and altitudinal units’).
3. Grensa for det arktiske området settes lenger sør, slik at områder som avløser den arktiske kratt-tundrasonen [bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundra sone (ASHTZ)] mot sør og mot høyden regnes som sørarktiske [bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B2 sørarktisk tundrasone (SATZ)]. Denne løsningen ’forskyver’ egentlig bare avgrensningsproblemet sørover fordi den forutsetter at det er mulig å trekke ei grense mellom sørarktiske og lavalpine områder [bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A6 lavalpin sone (LA)] et stykke lenger sør..Fra biologisk synspunkt er det dokumentert at de alpine enhetene blir gradvis mer og mer ulik de arktiske jo lenger mot sør man kommer. Eurola (1974) og Elvebakk (1985) fant større likheter mellom de lavalpine og de mellomalpine beltene og sørlige deler av Arktis enn mellom høgalpint belte og de nordligste delene av Arktis. Dette er i og for seg naturlig, ettersom likheten i artssammensetning normalt avtar med økende geografisk avstand (Nekola & White 1999). Karlsen et al. (2005) argumenterer for en pragmatisk løsning når man skal plassere et lokalt område langs regionale økokliner: ’In a more local area like the isolated Varangerhalvøya peninsula, it might be best to choose one name for the ASHTZ/LAB [=Arctic shrub tundra zone/Low alpine belt] unit’. Dette løser imidlertid ikke den vanskelige utfordringen å trekke ei grense mellom områder der hvert av de to økoklinuttrykkene bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) og bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) skal benyttes, og indikerer at denne løsningen ikke er mulig å operasjonalisere.
4. Alle områder som henger sammen med områder nord for den polare skoggrensa, det vil si alle områder hvorfra det er mulig å nå kysten uten å krysse skogmark, regnes som arktiske. Med denne avgrensningen vil det finnes fem arktiske områder; det meste av Varangerhalvøya, Nordkinnhalvøya, Sværholthalvøya, Magerøya samt noen mindre områder øst i Sør-Varanger. Fig. 3 viser grensa mellom de boreale og alpine områdene på den ene siden og det arktiske området på den andre siden dersom alternativ 4 benyttes.

Det er flere gode argumenter for å velge alternativ 4:

1. Sørlige deler av Varangerhalvøyas som ligger over skoggrensa har et svakt bølgende landskap med arktisk tundra-preg (jf. drøfting av tundrabegrepet i Artikkel 9).
2. Alle de fem arktiske områdene er vel avgrenset mot sør, der de grenser til områder med boreal skogmark.
3. Med denne avgrensningen blir sørgrensa for Arktis bioklimatisk definert.
4. Den ytterste kyststripa mot Nordishavet har en annen innvandringshistorie enn områdene lenger sør. Den ytterste kyststripa i Finnmark ble isfri først, og fikk en bølge av de tidligste innvandrerne. Dette gjenspeiles i forekomsten av mange arktiske arter på Varangerhalvøya, mest i låglandet. Et typisk eksempel er varangervalmue (Papaver dahlianum ssp. dahlianum), som på det norske fastlandet bare finnes på Varangerhalvøyas nordside opp til ca. 180 m [en annen underart, svalbardvalmue (Papaver dahlianum ssp. polare), finnes på Svalbard].

Grensa mellom det boreale/alpine området og det arktiske området i NiN versjon 1 følger alternativ 4, som er den av de foreslåtte avgrensningene av Arktis som gir størst arktisk areal på det norske fastlandet (Fig. 3). Alternativ 4 er det eneste av de fire avgrensningsalternativene som resulterer i en entydig, bioklimatisk begrunnet avgrensning.