Dødvedobjekter er sammensatte livsmedium-objekter som hovedsakelig består av ved-livsmedier, med eller uten bark, og som tilfredsstiller følgende krav:

• objektet er ett sammenhengende stykke av ved-livsmedier (med påsittende bark, eller uten bark dersom denne har løsnet fra veden), eller er oppstått fra ett sammenhengende stykke liggende død ved gjennom nedbrytning på stedet
• treet er dødt; enten stående (gadd) eller liggende (låg, læger)
• treet har diameter i brysthøyde > 10 cm

Et dødt tre regnes i sin helhet som ett liggende dødvedobjekt når den gjenstående stubben er lavere enn 1,3 m, og som to dødvedobjekter (et stående dødvedobjekt for stubben og et liggende dødvedobjekt for toppen) dersom bruddstedet er mer enn 1,3 m over bakken og toppens diameter ved bruddstedet er større enn 10 cm.

Dødvedobjektets romlige plassering er i senterpunktet for intakt stamme eller stammebasis (stående død ved eller liggende død ved som er resultatet av stammebrekk), eller i midten av rotveltgrop (for liggende død ved som er resultatet av rotvelt).

Objektgruppa dødvedinnhold (DV) omfatter åtte objektenheter (Tabell 1) som er definert på grunnlag av plassering langs fire lokale basisøkokliner som er viktige for å karakterisere ved-livsmedier:

• substrattilstand: treets livsfaser (ST–A); det skilles mellom
  • trinn Y3 stående dødt tre (gadd); sammenhengende dødvedobjekt bestående av stamme(del) og rot; stamme(rest) er minst 1,3 m høy og diameteren i brysthøyde > 10 cm [økoklinen diameter (DI) fra trinn 3 middels stor]; stammen skal ha en vinkel > 30 ° med horisontalplanet, og verken stamme eller greiner skal berøre bakken
  • trinn Y4 liggende tre (læger); dødvedobjekt bestående av (a) et helt tre med diameter > 10 cm i brysthøyde [økoklinen diameter (DI) fra trinn 3 middels stor] og (i) stamme som har en vinkel < 30 ° med horisontalplanet eller (ii) stamme eller greiner som berører bakken; eller (b) avbrukket topp med diameter ved bruddstedet > 10 cm
• diameterklasse (DI); det skilles mellom
• middels dimensjoner (trinn 3 middels stor + trinn 4 relativt stor); diameter i brysthøyde (eller, for avbrukket topp ved bruddstedet) 10–30 cm
• store dimensjoner (trinn 5 stor + 6 svært stor + 7 kjempe); diameter i brysthøyde (eller, for avbrukket topp ved bruddstedet) > 30 cm
• bartre (trinn LY1 gran + trinn LY2 furu + trinn LY3 andre bartrær enn gran og furu)
• lauvtre (14 trinn; LY4–LY17)
• lite nedbrutt (trinn C2 nylig død ved + trinn C3 lite nedbrutt ved + trinn C4 middels nedbrutt ved)
• sterkt nedbrutt (trinn C5 sterkt nedbrutt ved + trinn C6 nesten oppråtnet ved)
• (bare for stående død ved) opprinnelsestype: opprinnelse for vedaktige planter (OT–L); det skilles mellom
• (bare for liggende død ved) nedbrytningsgrad: bark, ved og vedboende sopp (NE–C); det skilles mellom

Dødvedobjekter med variasjon i nedbrytningsgrad typifiseres til den kategorien (det samletrinnet) som karakteriserer mer enn 50 % av dødvedobjektet (Bilde 1–2).

Dødvedmengde i skog blir vanligvis tallfestet som antall dødvedenheter pr. dekar eller som volum av dødvedenheter pr. dekar i m³ (eventuelt fordelt på kategorier av dødvedenheter). I NiN versjon 1 er antall dødvedenheter lagt til grunn for kvantifisering av dødvedinnhold. Antall er vesentlig raskere å registrere enn volum, som krever beregninger. Antall blir angitt på en 2-logaritmisk skala fordi en slik skala er raskere å bruke enn opptelling av eksakt antall, men samtidig presis nok for de aller fleste praktiske formål (se Tabell 2 og Artikkel 1: F1).

Presisjonen i nedre del av en logaritmisk skala (lav dødvedmengde) bestemmes av flatemålenheten som legges til grunn for registrering. Normalt antall dødvedenheter pr. dekar i norsk skogsmark er i størrelsesorden 0–20 for hver av liggende og stående død ved. Dette eksemplifiseres av data for antall dødvedenheter pr. dekar fra en undersøkelse av hogstpåvirkning på undervegetasjonen i granskog i mellomboreal sone [bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A3 mellomboreal sone MB)] på Oppkuven (Ringerike, Buskerud) (T. Økland et al. 2003). I de sju forsøksflatene varierte dødvedmengden fra 10 til 36 dødvedobjekter pr. dekar for læger [objektenhetene liggende død ved (læger), middels dimensjon, lite nedbrutt (DV–5), liggende død ved (læger), middels dimensjon, sterkt nedbrutt (DV–6), liggende død ved (læger), stor dimensjon, lite nedbrutt

(DV–7) og liggende død ved (læger), stor dimensjon, sterkt nedbrutt (DV–8)] og fra 2 til 13 for gadder [stående dødt lauvtre (gadd), middels dimensjon (DV–1), stående dødt lauvtre (gadd), stor dimensjon (DV–2), stående dødt bartre (gadd), middels dimensjon (DV–3) og stående dødt bartre (gadd), stor dimensjon (DV–4)], det vil si i størrelsesorden henholdsvis 100–360 og 20–130 pr. hektar. Den undersøkte skogen i Oppkuven var uten synlige spor etter hogst fra tida etter annen verdenskrig; i sterkere hogstpåvirket skog er tilsvarende tall oftest mye lavere. Når hvert av disse tallene igjen skal fordeles på fire dødvedkategorier, kommer antallet i mange av kategoriene godt under 10. For å øke presisjonen i nedre del av skalaen, brukes hektar (10 000 m²) som flatemålenhet ved angivelse av dødvedmengde. En alternativ måte å angi dødvedmengde, er som estimert volum dødved av gitt kategori, uttrykt som andel av volum levende trebiomasse (det vil si som en andelsvariabel; se Artikkel 1: F1 punkt A3).