Med unntak av leirskredgrop (ML–5) og flytjordsvalk (ML–8) er alle landformenhetene i landformer knyttet til massebevegelse på land (ML) betinget av generelle massetransportprosesser i skråninger (se Artikkel 11). Disse prosessene favoriseres av et fuktig, kjølig og snørikt klima og av høye og bratte dal-, fjord- og fjellsider. Landformenhetene i landformer knyttet til massebevegelse på land (ML) øker derfor i hyppighet mot et mer oseanisk og snørikt klima og er særlig vanlige i kyst- og fjordstrøk fra Vestlandet og nordover, samt på Svalbard. Talus (ML–1) er relativt vanlig også utenfor dette området på steder med egnet topografi.

Enkeltforekomstene av landformer knyttet til massebevegelse på land (ML) har normalt relativt begrenset utstrekning (typisk er fjellsider med noen hundre meters bredde), men taluser under langstrakte stup kan bli flere kilometer lange. Også landformenhetene fjellskredur (ML–3) og leirskredgrop (ML–5) kan bøt ganske store.

Fjellskred kan føre til store naturkatastrofer. De mest kjente fjellskredene i Norge i nyere tid er Loenskredene i 1905 og 1936 (Loen, Stryn, Sogn og Fjordane) og Tafjordskredet (Norddal, Møre og Romsdal) i 1934, som til sammen kostet 175 mennesker livet. I Norge har det historisk sett gått 2–3 fjellskred med katastrofale følger hvert århundre. Det største historiske fjellskredet i Norge er Tjelleskredet i Langfjorden, en sidearm til Romsdalsfjorden (Nesset, Møre og Romsdal), som fant sted i 1756. Omfanget av dette fjellskredet er anslått til ca. 15 millioner m³ (40 millioner tonn) steinmasse, og førte til flodbølger som var over 50 m høye (http://www.geoportalen.no/skredulykker/fjellskred/). Til sammenlikning omfattet Tafjordskredet ca. 3 millioner m³ steinmasse. Det er anslått at flodbølgen som oppsto etter fjellskredet i Loen i 1936 der deler av det 1493 m høye Ramnefjellet løsnet og falt ned i Loenvatnet, hadde en høyde på 70 m. Ingen av disse fjellskredene har imidlertid etterlatt noen fjellskredur (ML–3) på land.

Et eksempel på en stor fjellskredur (ML–3) er Gloppedalsura (grensa mellom Bjerkreim og Gjesdal kommuner, Rogaland; Bilde 4–5) som dekker en hel dalbunn. Skredaktiviteten var sannsynligvis spesielt høy rett etter istida (på grunn av trykkavlasting av fjell som før var dekket av is). Gloppedalsura kan derfor være resultatet av en kombinasjon av steinsprang og fjellskred.