Trinndelingen av tresjiktssuksesjonstilstand (TS) har klare paralleller til hogstklasseinndelingen som brukes i skogbrukssammenheng (Tabell 3). Hogstklasseinndelingen er imidlertid først og fremst tilpasset praktisk skogbruksplanlegging, og gir ikke, slik hogstklassene er definert, en robust trinndeling av tilstandsvariabelen tresjiktssuksesjonstilstand (TS) som sådan. For eksempel er oppdelingen i hogstklassene II og III lite hensiktsmessig for naturtypekarakterisering fordi disse hogstklassene, særlig på høye boniteter, har kort varighet og fordi definisjonene trekker inn tetthet som i NiN versjon 1 adresseres gjennom en separat tilstandsøkoklin, tresjiktstetthet (TT). Oppdelingen i hogstklasser IV og V er basert på ’modenhet for hogst’, mens en rekke ’gammelskogskvaliteter’ (høy dødvedmengde, flersjiktning og høyt biologisk mangfold, i hvert fall innen enkelte artsgrupper; Holien 1997, Rolstad et al. 2002) først blir framtredende ved en vesentlig høyere bestandsalder enn den som definerer denne hogstklassegrensa (Junninen et al. 2006). Junninen et al. (2006) bruker bestandsalder = 150 år som grense mellom sine trinn 4 (old, silviculturally mature forest) og trinn 5 (old, silviculturally over-mature forest) på en femtrinnskala for suksesjonstrinn for middels tørkeutsatt furuskog, angivelig på middels bonitet, i Øst-Finland.

Boreal skog der tresjiktet får utvikle seg fritt (uten direkte menneskepåvirkning av noe slag) gjennomgår vanligvis en flekkvis regenereringsdynamikk (Bilde 3). Trær dør gruppevis og regenerering foregår først og fremst i åpninger i skogen fordi lys er en begrensende faktor både for spiring og overlevelse av unge treplanter (Hofgaard 1993, Kuuluvainen 1994). Skog som har fått utvikle seg fritt gjennom mange hundre år består derfor av en mosaikk av flekker, av ulike størrelser og i ulike utviklingsfaser (Sernander 1936, Hytteborn & Packham 1985, Kuuluvainen et al. 1998). Børset (1985) beskriver fire ’utviklingsfaser’ i skog:

1. regenereringsfase (foryngelsesfase)
2. optimalfase (med god vekst)
3. aldringsfase (med aldersbetinget reduksjon i enkelttrærnes vitalitet, slik at insektangrep og råte øker i omfang)
4. sammenbruddsfase (nedbrytningsfase hvor trærnes vitalitet er så lav at dødeligheten øker og trebestanden blir sårbar for brann, omfattende stormfelling, insektangrep, aldringsbetinget bestandssammenbrudd eller liknende)

Begrepet ’bledningsfase’ brukes gjerne om en skogmark med variert aldersstruktur, slik den ofte framstår etter mange hundre år med naturlig tresjiktsdynamikk. Begrepet ’bledningsfase’ beskriver en relativt stor arealenhet (større enn minstearealet for en arealfigur av skogmark i NiN versjon 1 – 500 m²) uten hogstspor [skogbestandsavgang (BA) trinn 1 uten spor etter hogst], som består av en mosaikk av små flekker (mindre enn minstearealet for skogsmark) som i og for seg, dersom tresjiktssuksesjonstilstand (TS) skulle angis for hver enkelt flekk [trinn langs økoklinen er i utgangspunktet definert for arealenheter av natursystem-typer, det vil si som er større enn 500 m²] ville representert ulike trinn langs tresjiktssuksesjonstilstand (TS). ’Børsets utviklingsfaser’ adresserer for det meste små arealer (flekker), mens tilstandsøkoklinen tresjiktssuksesjonstilstand (TS) adresserer arealenheter over minstearealet for arealenheter på skogsmark. Trinnene langs tresjiktssuksesjonstilstand (TS) er definert på grunnlag av grunnflateveid bestandsalder, som vektlegger store, gamle trær sterkest ved utregningen. Derfor tilhører trolig det aller meste av fastmarksskogsmark som ikke er påvirket av hogst [skogbestandsavgang (BA) trinn 1 uten spor etter hogst] tresjiktssuksesjonstilstand (TS) trinn 4 gammelskog (Bilde 3), også i arealenheter med betydelig innslag av tidlige ’utviklingsfaser’.