Følgende tre premisser ligger til grunn for valget av økokliner:

1. Artssammensetningen på bark varierer på flere skalaer. Fordi de relevante lokale basisøkoklinenes betydning for artssammensetningen varierer med skala, vil valget av økokliner i noen grad gjenspeile valget av relevant romlig skala. Grunntypeinndelingen av på bark (Fig. 1) skal først og fremst gi grunnlag for å beskrive og typifisere barkegenskaper for hele trær, for eksempel et grantre i en bekkekløft, en rogn i en bjørkeskog i en sydskråning eller et gammelt eiketre i et åpent jordbrukslandskap. Samtidig er hensikten med grunntypeinndelingen å fange opp åpenbare forskjeller i artssammensetning mellom ulike deler av samme tre, som kan relateres til ulike miljøforhold.
2. Barkens primæregenskaper bestemmer hvilke arter som er assosiert med et gitt barksubstrat. Opprinnelsestype: opprinnelse for vedaktige planter (OT–L) er derfor ikke nødvendig som selvstendig lokal basisøkoklin i beskrivelsessystemet for på bark for at hovedtrekkene i variasjonen i artssammensetning skal bli fanget opp.
3. De spesielle epifyttsamfunnene på saltpåvirket bark nær kysten fanges opp gjennom variasjon langs økoklinen kalkinnhold (KA). Marin salinitet (SA) trengs derfor ikke som egen lokal basisøkoklin i beskrivelsessystemet for på bark.

Variasjonen i artssammensetning på bark er godt dokumentert. Kalkinnhold (KA) og  luftfuktighet (LF) anses som de viktigste primæregenskapene. Luftfuktighet (LF)  er særlig viktig for epifyttiske lavsamfunn, og anses som viktigere enn innstråling: total innstråling (IS–A) og vannmetning: substratfuktighet (VM–B). Luftfuktighet (LF) reflekterer  bedre variasjonen i fuktighetstilgang over tid. Fuktighetstilgangen er den viktigste vekstregulerende faktoren for epifyttiske moser og lav (disse organismene endrer vanninnhold med vanninnholdet i lufta som omgir dem, vokser når de er fuktet av regn og/eller høy luftfuktighet, og går inn i en slags ’dvaletilstand’ når de igjen tørker ut). Det finnes betydelig variasjon i fuktighets- og strålingsforhold fra trebasis av toppen av trekronen. Denne variasjonen kan betraktes som en kompleksgradient bestående av flere enkeltfaktorer, noen som inngår i kompleksgradienten innstråling: total innstråling (IS–A) og noen som inngår i luftfuktighet (LF). Uttørkingstida – tida det tas før vannmettet bark har tørket helt opp – er utslagsgivende for epifytt-artssammensetningen. Uttørkingstida anses å være sterkere relatert til i luftfuktighet (LF) enn til innstråling: total innstråling (IS–A). En analog romlig gradient finnes fra basis av en grein til greinspissen. Denne gradienten er særlig viktig for bartrær med tett nåleverk, som for eksempel gran. Også tilførselen av avrenningsvann (stamme- og greinavrenning) påvirker fuktighetsforholdene på bark, og dermed artssammensetningen. Omfanget av avrenningsvann varierer fra ingen avrenning (analogt med overhengende bergvegger, som for eksempel undersiden av hellende trestammer, greiner og greinvinkler) via moderat avrenning på vertikalstilte deler av stammen (omfanget av stammeavrenning beror også på trekronens romlige struktur) til stor avrenning på oversiden av skråstilte trestammer, hvor tilførsel av sigevann kan føre til at barken holder seg fuktig i lang tid etter regn. Ett svært typisk trekk ved epifyttvegetasjonen, både i skog og på frittstående trær, er at mjøllignende (leprøse) lavarter dominerer på undersiden av hellende stammer og på undersiden av større greiner. Barkavrenning påvirker den relative mengden av mineralnæringsstoffer i barken som blir løst opp og gjort tilgjengelig for epifyttene. Mengden av mineralnæring som frigjøres fra barksubstrat per tidsenhet avhenger også av treslaget og av miljøforholdene (spesielt kalkinnholdet) i marka på stedet der treet står. På rikbarkstrær fører barkavrenning ofte til gode vekstforhold for mineralnæringskrevende og fuktighetskrevende epifyttiske arter og forekomst av særlig artsrike kryptogamsamfunn. På utpregete fattigbarkstreslag kan barkavrenning ha motsatt virkning og forårsake næringslekkasje. Barkfuktigheten påvirkes også av eksposisjonen. Nordvendt og sydvendt side av samme stamme huser ofte helt ulike kryptogamarter; særlig store kan forskjellene være nederst på stammen av trær i syd- og vestvendte skråninger. Denne variasjonen anses fanges godt opp gjennom økoklinene luftfuktighet (LF) og innstråling: total innstråling (IS–A). Tradisjonelt har innstråling [i tillegg til kalkinnhold (KA)] vært brukt til å beskrive forekomsten av lavsamfunn på trær. Fordi tilgjengelig kunnskap indikerer at luftfuktighet (LF) gjennomgående er viktigere for artssammensetningen på bark enn innstråling: total innstråling (IS–A), er luftfuktighet (LF) lagt til grunn for inndelingen av på bark i grunntyper, mens innstråling: total innstråling (IS–A) er inkludert i beskrivelsessystemet for på bark som ’annen lokal basisøkoklin’.

Økoklinen substratstruktur: barkstruktur (ST–B) er lagt til grunn for inndelingen av på bark i grunntyper fordi barkens overflatestruktur er særlig viktig for variasjonen i artssammensetning på fin romlig skala (innenfor enkelttrær), hvor unge greiner kan ha substratstruktur: barkstruktur (ST–B) trinn BY1 glatt bark mens nedre deler av stammen kan ha trinn BY3 sprekkebark.

Valget av lokale basisøkokliner for grunntypeinndeling av på bark tar først og fremst hensyn til variasjonen i artssammensetning for stammeepifytter, og vil derfor kanskje fange opp en mindre andel av variasjonen i artssammensetning for andre artsgrupper.