Frostmark og frosttundra finnes først og fremst i øvre del av mellomarktisk og mellomalpin bioklimatisk sone og tilgrensende deler av nordarktisk og høgalpin sone. Frostmarka ’overtar’ for fjellhei og tundra med snødekkestabilitet (SS) trinn 2 snøbeskytta hei på relativt flat, fuktig mark når frostprosessene blir sterke. Ofte er frostmark enerådende over større områder (Bilde 1). Frostmark og frosttundra ’overtar’ også for moderat, på større høyder også til dels for seint snøleie. Avblåste rabber og ekstreme snøleier kan imidlertid forekomme side om side med frostmark og frosttundra til opp i den høgalpine sonen (Artikkel 15: Fig. 3).

Frostmark og frosttundra er betinget av permafrost, som i kombinasjon med kjølig klima og kort vekstsesong sørger for at marka blir relativt stabilt fuktig. Det relativt tynne snødekket (i Arktis først og fremst på grunn av lav vinternedbør, på fastlandet først og fremst på grunn av vind og konvekse oppstikkende landformer) gjør at marka utsettes for sterk oppfrysing. Frostmark og frosttundra karakteriseres ved en kombinasjon av fuktig jordsmonn og sterk frostaktivitet (se Artikkel 15, særlig Artikkel 15: Fig. 1).

De periglasiale prosessene som forårsaker frostvirkning i høgfjellet, og de mikro-landformene frostvirkningen resulterer i, er beskrevet i Artikkel 16 [se også beskrivelser av landformenhetene strukturmark (FP–3) og flytjordsvalk (ML–8)].

Oppover/nordover i den mellomalpine/mellomarktiske og den høgalpine/nordarktiske tundrasonen blir klimaet kjøligere og organismemangfoldet avtar. Ved grensa mellom mellomalpin og høgalpin sone stopper vedplantene [med unntak for musøre (Salix herbacea; Bilde 7) og polarvier (Salix polaris), som forekommer i frostmark i den høgalpine sonen], fordi respirasjonstapet i den kalde sesongen blir for stort til at vedaktig livsform er levedyktig. Av forskjellige grunner er ikke de bioklimatiske alpine sonene på fastlandet og de arktiske sonene nordover i Arktis helt parallelle, men et tilsvarende respirasjonstap setter nordgrenser for halvhøye dvergbusker [for eksempel kantlyng (Cassiope tetragona)] nord for grensen mellom den mellomarktiske og den nordarktiske tundrasonen, og for krypende dvergbusker som polarvier (Salix polaris) ved skillet mellom nordarktisk tundrasone og arktisk polarørkensone.

Vegetasjonen innenfor frostmark og frosttundra er beskrevet i flere sentrale arbeider. Fra Svalbard beskriver Elvebakk (2005) to kartleggingsenheter fra den nordarktiske tundrasonen; #8 ’Mesic, circumneutral tundra characterized by Luzula nivalis, og #9 mesic, acidic tundra characterized by Luzula confusa’. Begge disse dekker betydelige arealer (Elvebakk 2005: Fig. 1). De arktiske samfunnene dominert av frytle (Luzula-arter) har ofte en distinkt plassering omkring midten i soneringen fra rabbe til snøleie, svarende mer eller mindre til lesida og de moderate snøleiene på fastlandet (Elvebakk 1985). Det er lang tradisjon for å inkludere disse samfunnene i tundra-begrepet (se Artikkel 9), men dette er i så fall en sterkt frostpåvirket tundra (preget av oppfrysingsfenomener). Med hensyn til artsssammensetning passer den bedre i en hovedtype sammen med den typiske alpine frostmarka enn med annen arktisk tundra (fjellhei og tundra). I tråd med tradisjonen i arktisk litteratur har vi valgt å kalle hovedtypen frostmark og frosttundra.

Fremstad (1997: 156) samler all frostmark i én type, ’R6 Frytle-grasmark’, med en fattig og en rik utforming. Disse svarer henholdsvis til Dahl (1957) sitt Luzulo-Cesietum og Nordhagen (1943) og Gjærevoll (1956) sitt Luzulion nivalis. Det har vært en del forvirring omkring plassering av frostmarka langs en gradient fra rabbe til snøleie. Gjærevoll (1956) anser Luzulion nivalis som et snøleiesamfunn (hans avhandling har snøleier som tema), men han (Gjærevoll 1956: 376) siterer også Nordhagen (1936) på at ’Luzulion arcticae’ [= Luzulion nivalis] er knyttet til fuktige steder med sein utsmelting men uten tjukt snødekke, utsatt for solifluksjon. Fremstad (1997: 157) betrakter sin type R6 som rabbevegetasjon (R) og skriver under økologi ’manglende til middels snødekke ... polygonmark i flatt terreng eller solifluksjonsmark i noe hellende terreng ... jordforstyrrelse avgjørende for typen ... utformingene b [’Fattig gras-frytle-mose-utforming’] og c [’Rik tilsvarende’] forekommer ofte på samme plass i soneringene i mellomalpin sone som lesider i lavalpin sone.’