Natursystem-hovedtypen blokkmark er hovedsakelig knyttet til to ulike landformenheter med ulik opprinnelse og ulik utbredelse, men som begge er betinget av frostprosesser; forvitringsblokkmark (FP–1) og oppfrysingsblokkmark (FP–2).

Forvitringsblokkmark (FP–1) er resultatet av frostforvitring på stedet (se Artikler 11 og 16, og beskrivelse av forvitring som geomorfologisk prosess i NiN BD 14). Blokker (i noen grad også steiner) dominerer blant forvitringsmaterialet. Forvitringsblokkene har ofte en uregelmessig, kantet form fordi de ikke har vært utsatt for krefter som beveger og eroderer dem (Bilde 1–2). Frostforvitring som geologisk prosess øker i betydning med høyden på grunn av at klimaet blir kaldere, og med økende kontinentalitet fordi snødekket om vinteren blir tynnere og mindre stabilt. Fordi fuktighetstilgangen avtar med økende kontinentalitet, avtar samtidig også hastigheten på den primære suksesjonen. På fastlandet øker derfor andelen av det totale arealet som utgjøres av forvitringsblokkmark med høyden. En så omfattende forvitring som den som har skapt de store blokkhavene som finnes mange steder, også i mer oseaniske fjell (for eksempel ut mot kysten på Sunnmøre; Sulebak 2007), kan ikke ha funnet sted på den korte tida (i et geologisk tidsperspektiv) som har gått siden siste nedising. Det er fortsatt delte meninger om hvorvidt dagens blokkmarker helt eller delvis unngikk nedising under siste istid; blokkmarkene kan ha vært dekket av innlandsisen uten nødvendigvis å bli fjernet når isen trakk seg tilbake. Forklaringen på dette kan være at breen var fastfrosset i underlaget slik at løsmassene under breen ikke ble nevneverdig påvirket av breerosjon. Noen forvitringsblokkmarker kan derfor være resultatet av en lang serie forvitringsprosesser som har pågått gjennom hundretusener av år.

Oppfrysingsblokkmark (FP–2) forekommer også i områder som har eller har hatt sterk frostaktivitet, men ei oppfrysingsblokkmark utvikles fra sedimenter som i utgangspunktet har variert kornstørrelsesfordeling (vanligvis en morene som er usortert og har stort innhold av blokker, steiner og finere mineralmateriale) og god nok fuktighetstilførsel til at steiner og blokker fryses opp til overflata. Oppfrysingsprosessen er den samme som fører til dannelse av strukturmark (FP–3) og natursystem-hovedtypen frostmark og frosttundra. Resultatet av oppfrysingen avhenger av hvor sterk drivkreftene er, og hvor stort blokkinnhold det er i morenematerialet. Resultatet blir en oppfrysingsblokkmark (FP–2) når blokker og steiner dominerer helt på overflata. Mellom og under blokkene kan det finnes finmateriale, og ofte står det vann der om sommeren. Oppfrysingsblokkmark (FP–2) finnes ofte i flatt terreng høyt til fjells, der morenedekket er tykt. Permafrost forsterker oppfrysingsprosessen fordi den øker vanninnholdet i marka, som er en viktig forutsetning for oppfrysing. Høyt finstoffinnhold i morenen har tilsvarende effekt. Forekomst av en oppfrysingsblokkmark (FP–2) behøver ikke bety at frostaktiviteten er stor nå. Mange steder finnes oppfrysingsblokkmark (FP–2) på steder der aktiviteten var stor i en tidligere periode, for eksempel rett etter at området smeltet fram etter siste istid, og seinere har blitt redusert eller helt har opphørt. I kontinentalt klima finner vi oppfrysingsblokkmark (FP–2) i forsenkninger i terrenget, gjerne på steder med periodevis høyt grunnvannsspeil (blant annet i dødisgroper), som virker som ’kuldesamlere’ – kuldehull – om vinteren fordi kald luft synker og ekstrem kulde derfor kan vare i dagevis i stabile høytrykksperioder med lite vind. Slike blokkmarker forekommer langt nedover i skogbeltet. Den primære suksesjonen på det grove morenesubstratet går langsomt, både på grunn av tørke og på grunn av at periodevis ekstrem vinterkulde kan føre til tilbakefrysing. Et høyt grunnvannsspeil, særlig om høsten, fremmer frostheving og sortering av grovt materiale og stabiliserer lagdelingen av morenematerialet med det groveste materialet på toppen.

I spesielle tilfeller kan blokkmark bestå av svært grovt morenemateriale der finmaterialet er vasket ut, uten at oppfrysing har spilt noen større rolle, for eksempel rogenmorene (AB–4).

Beskrivelsessystemet for blokkmark inkluderer følgelig fem landformenheter (Fig. 4), tre som adresserer blokkmarkas opphav og dannelseshistorie og to [dødisgrop (AB–7) og dødisterreng (AB–6)] som angir brebetingete avsetningsformer som ofte huser oppfrysings- eller utvaskingsbetinget blokkmark.