Tilstandsvariasjon: Flere av artene som kjennetegner [13] kulturmarkskalkkant er beiteømfintlige og går tilbake hvis beitetrykket er hardt på tilgrensende beitemark. Hvis beitetrykket er for lavt eller driften opphører, erstattes de urterike kulturmarkskalkkantene raskt av krattdominerte kalkkanter som ledd i en gjengroingssuksesjon, vanligvis med skog som ettersuksesjonsstadium. Kanelrose (Rosa majalis var. globosa) og berberis (Berberis vulgaris) kan være spesielt aggressive gjengroingsarter i [13] kulturmarkskalkkant. Eventuell slått som skjøtselsmetode for kulturmarkskanter må finne sted seint på sommeren, fordi kantartene blomstrer seinere enn slåtteeng-artene.

Naturverdier og biologisk mangfold: Det er en generell tendens i dagens jordbrukslandskap til at kanter ikke holdes åpne, slik at det blir skarpe overganger mellom skog og eng. [13] kulturmarkskalkkant er derfor i sterk tilbakegang. Artssammensetningen i kulturmarkskanter (særlig i blodstorkenebb-dominerte kanter) kan inneholde flere varmekjære rødlistete arter med begrenset utbredelse i Norge, for eksempel bakkekløver (Trifolium montanum) og ertevikke (Vicia pisiformis).

Vernebehov/vernemangel: Fremstad & Moen (2001) vurderte ’urterik kant’ og ’artsrike veikanter’ som sterkt truet, mens ’rikt kantkratt’ som helhet ble vurdert som noe truet. Urterike kulturmarkskalkkanter har begrenset utbredelse og trues av nedbygging, gjengroing og feil eller manglende skjøtsel. Kalkkantkratt trues også over tid av gjengroing. [13] kulturmarkskalkkant er ikke et selvstendig verneobjekt i Norge. Ved kartlegging etter DN-håndbok 13 (Anonym 2006b) er ’artsrike veikanter’ en ’naturtype’ som skal registreres i Naturbase. Grunntypen inngår noen steder i områder som er vernet på grunn av andre verneverdier. I slike områder får ofte ikke kulturmarkskantene den skjøtselen de trenger for å opprettholdes.

Tilsvarende typer i andre arbeider: Kielland-Lund (1992) ’dragehodekant’; Kielland-Lund et al. (1993) ’vestlandsvikke/blodstorkenebbkant’, ’slåpetornkratt’ (delvis); Fremstad (1997) typer F4a ’urterik kant, blodstorkenbb-utforming’ og F5b ’kantkratt, slåpetorn-hagtorn-utforming’; Fremstad & Moen (2001) ’urterik kant’, ’artsrik veikant’ og ’slåpetorn-hagtornkratt’ (delvis).

Typeeksempel: Blodstorkenebbkant i Oslofjord-området.