Tilstandsvariasjon: Når kulturmark brakklegges eller tradisjonen med å rydde kulturmarkskanter ikke lenger videreføres, gror [12] lågurt-kulturmarkskant igjen med busker og kratt som einer (Juniperus communis) og ulike rosearter (Rosa spp.). Reinfann (Agrimonia eupatoria) sprer seg nå mange steder i tørre kulturengvegkanter.

Naturverdier og biologisk mangfold: Det er en generell tendens i dagens jordbrukslandskap til at kanter ikke holdes åpne, slik at det blir skarpe overganger mellom skog og eng. [12] lågurt-kulturmarkskant er derfor i sterk tilbakegang. Artssammensetningen i kalkrike kulturmarkskanter kan inneholde rødlistearter.

Vernebehov/vernemangel: Fremstad & Moen (2001) vurderte ’urterik kant’ som ’noe til sterkt truet’, ’artsrike veikanter’ som sterkt truet og ’rikt kantkratt’ som helhet som noe truet. I en tid da kulturmarkseng tas ut av bruk eller dyrkes opp, spiller kalkrike kulturmarkskanter en stadig viktigere rolle som refugium for et stort element av kulturmarksarter. [12] lågurt-kulturmarkskant er ikke et selvstendig verneobjekt i Norge. Ved kartlegging etter DN-håndbok 13 (Anonym 2006b) er ’artsrike veikanter’ en ’naturtype’ som skal registreres i Naturbase. Grunntypen inngår noen steder i verneområder som er vernet på grunn av andre verneverdier. I slike områder får ofte ikke kulturmarkskantene den skjøtselen de trenger for å opprettholdes.

Tilsvarende typer i andre arbeider: Kielland-Lund (1992) ’åkermånekant’, ’skjermsvevekant’; Kielland-Lund et al. (1993) ’åkermånekant’, ’skjermsvevekant’, ’rosekratt’ (delvis); Moen et al. (1993) ’kantsamfunn’ (delvis); Fremstad (1997) typer F4b ’urterik kant, skogkløver-utforming’ og F5 ’kantkratt’, først og fremst utformingen F5d ’einer-rose-utforming’; Fremstad & Moen (2001) ’urterik kant’, ’artsrik veikant’, ’rikt einer-rosekratt’.

Typeeksempel: Veikant, Gudbrandsdalen (Oppland).