Kulturmarkeng deles i 13 grunntyper på grunnlag av de tre lokale basisøkoklinene kalkinnhold (KA), engflate-engkant (EE) og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A); se Fig. 1. Ni av grunntypene deles videre i grunn-undertyper på grunnlag av grunnleggende hevdform (HF). I dette avsnittet omtales generelle forskjeller mellom trinn langs noen av disse økoklinene, som en innledning til beskrivelsen av de enkelte grunn-undertypene.

Tabell 1 viser hvordan karplantearter som er viktige i kulturmarkseng fordeler seg langs de fire lokale basisøkoklinene som er lagt til grunn for inndelingen av hovedtypen i grunntyper og grunn-undertyper (se tabellen for detaljert forklaring). Tabellen oppsummerer også disse artenes forekomst i relevante natursystem-hovedtyper på naturmark og på kunstmark, samt andre egenskaper ved artene (om de forekommer naturlig i Norge og hovedtrekk i deres utbredelse).

Forskjell mellom grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått (slåttemark) og trinn Y2 beite (beitemark)

Slåttemarker og beitemarker er ofte vanskelig å skille fra hverandre. Grunnen til dette er at de i stor grad rommer de samme artene og at flere arter, for eksempel engkvein (Agrostis capillaris), ryllik (Achillea millefolium), gulaks (Anthoxanthum odoratum) og engsyre (Rumex acetosa), like gjerne vokser i slåttemark som i beitemark. I tillegg har mange tidligere slåttemarker blitt lagt ut til beitemark slik at slåttemarksfloraen gradvis erstattes av arter som er typiske for beitemark. Det er imidlertid viktig å skille slåttemark fra beitemark fordi slåttemarker må skjøttes med slått hvis floraen (og resten av slåttemarksøkosystemet) skal opprettholdes over tid. Det finnes en del generelle forskjeller som kan være til hjelp når man skal prøve å skille slåtte- og beitemark fra hverandre. Slåttemarkene er ofte mer artsrike og i tillegg mer urtedominerte enn beitemarkene. I slåttemarkene er artene også gjerne jevnt fordelt over hele arealet, mens beitemarksvegetasjonen er mer mosaikkartet på grunn av

ujevnt beitetrykk
vegetasjon som har blitt ratet (vraket) rundt gjødselruker
omfordeling av næringsstoffer i beitemarka forårsaket av beitedyrene
forekomst av busker og trær som gir skygge (etc.)
I beitemark kan giftige, tornete, seige og usmakelige arter som dyrene unngår, for eksempel engsoleie (Ranunculus acris), einstape (Pteridium aquilinum) og myrtistel (Cirsium palustre) bli sterkt dominerende. Forekomst av nitrofile arter som krypsoleie (Ranunculus repens) og stornesle (Urtica dioica) er også vanlig i beitemark, men ikke i ugjødsla slåttemark. I tillegg inneholder beitemark gjerne flekker med ettårige arter som tunrapp (Poa annua) og tomtegras (Polygonum aviculare ssp. microspermum), samt tråkktolerante arter som groblad (Plantago major), som ikke er vanlig i slåttemark. Blåkoll (Prunella vulgaris), jonsokkoll (Ajuga pyramidalis), hvitkløver (Trifolium repens), setergråurt (Omalotheca norvegica), skoggråurt (Omalotheca sylvatica), følblom (Leontodon autumnalis), kattefot (Antennaria dioica), soleihov (Caltha palustris), smårapp (Poa pratensis ssp. subcaerulea), knegras (Danthonia decumbens), finnskjegg (Nardus stricta) og sauesvingel (Festuca ovina) er ytterligere eksempler på arter som er vanligere i beitemark enn i slåttemark. Tråkkømfintlige arter, for eksempel mange orkideer og flekkgrisøre (Hypochaeris maculata), er til gjengjeld vanligere i slåttemark. Andre eksempler på arter som er vanligere i slåttemark enn i  beitemark er hanekam (Lychnis flos-cuculi), jåblom (Parnassia palustris), ballblom (Trollius europaeus), storengkall (Rhinanthus angustifolius), prestekrage (Leucanthemum vulgare), rødkløver (Trifolium pratense) og hjertegras (Briza media). Det finnes tresatte slåttemarker (lauvenger), men de fleste slåttemarkene er åpne mens beitemarkene gjerne har sprede busker, med arter som einer (Juniperus communis), slåpetorn (Prunus spinosa), nyperoser (Rosa spp.) og bjørnebær (Rubus sect. Rubus) (som dyrene unngår), og ofte også et glissent tresjikt. En annen forskjell mellom beitemark og slåttemark er at slåttemarka vanligvis er mindre steinete enn beitemarka og at man oftere finner rydningsrøyser der. Rydding var ofte nødvendig for at slåttefolkene skulle komme til med ljåen.

Artssammensetningen i en beitemark påvirkes av hvilket husdyrslag som beiter der. Hest biter av graset nær bakken, slik at beitemarka gjerne blir plenliknende med et lavt og tett grasdekke. Hester lar gjerne planter de synes smaker vondt stå igjen, også små planter. Typisk for hestebeiter på kalkrik mark er derfor at arter som bitterblåfjær (Polygala amarella), bittersøte (Gentianella amarella) og andre søtearter som smaker bittert står igjen. Kyr beiter forholdsvis jevnt. Hvis beitetrykket ikke er for hardt, er kubeiting derfor relativt skånsomt mot plantene og kan resultere i en relativt urterik vegetasjon der også orkideer som nattfiol (Platanthera bifolia) kan forekomme. Sau beiter meget selektivt og foretrekker urter framfor gras. Beitemark med lavt beitetrykk av sau kan se ’uryddig’ ut, men dersom beitetrykket er større, beiter sauene jevnt slik at man får et ganske lavt grasdekke der små arter som marinøkkel-arter (Botrychium spp.) kan utvikle seg. Sau (særlig korthalete raser) liker lauv og kan holde lauvoppslag [unntatt gråor (Alnus incana)] nede. Geit foretrekker busker og trær framfor gras og urter, men kan ved hardere beitetrykk beite svært snaut.

Artsmangfoldet i ei beitemark er generelt høyest ved middels beitetrykk. Hardt beitetrykk fører til utarming og homogenisering av vegetasjonen, som til slutt kan ende opp med å bestå av bare et fåtall arter som groblad (Plantago major), tomtegras (Polygonum aviculare ssp. microspermum), følblom (Leontodon autumnalis), blåkoll (Prunella vulgaris), løvetann (Taraxacum spp.), hvitkløver (Trifolium repens), tunrapp (Poa annua) og smårapp (Poa pratensis ssp. subcaerulea). Ved for lavt beitetrykk eller opphør av beite sprer gjengroingsarter seg, for eksempel bringebær (Rubus idaeus), bregner, skogstorkenebb (Geranium sylvaticum), mjødurt (Filipendula ulmaria), einer (Juniperus communis), nyperoser (Rosa spp.) og gråor (Alnus incana). I litt fuktige beiter kan sølvbunke (Deschampsia cespitosa) også ekspandere sterkt. Gjengroingen går vanligvis fortere i beitemark enn slåttemark fordi grasteppet ikke er så lukket og fordi busker og kratt ofte allerede er tilstede.

Artssammensetningen i ei slåttemark påvirkes blant annet av slåttetidspunktet. Tidlig slått fører en slåttemark fattigere på flerårige arter, mens slått i midten av juli eller seinere gir urterike enger. Vårbeite i slåttemark kan føre til at vårannueller forsvinner og at tidligblomstrende arter som søstermarihånd (Dactylorhiza sambucina) går tilbake. Høstbeite i slåttemark skaper derimot forutsetninger for forekomst av vårannueller som vårrublom (Draba verna) og andre arter med kort livssyklus. Vår- og høstbeiting i kombinasjon med slått resulterer bidrar til at slåttemarka får et flersjiktet feltsjikt (det vil si et feltsjikt med flere høydenivåer).

På arealenheter av slåttemark der slåttedriften har opphørt, kan slåttemarka forbli åpen og beholde mye av artsinnholdet i flere tiår. Små, lyselskende arter som kattefot (Antennaria dioica) forsvinner imidlertid fort, og engkallartene (Rhinanthus spp.) og andre arter med kort lisssyklus går tilbake når det bygger seg opp et tett strøsjikt på marka. I den begynnende gjengroingsfasen øker ellers mange av engas arter både i individantall og individstørrelse (’den älskliga fasen’) og noen enkeltarter kan bli flekkvis dominerende. Innslaget av skogstorkenebb (Geranium sylvaticum) og skogkløver (Trifolium medium) kan for eksempel øke i ’friske’ slåtteenger etter opphøt av bruk. Noen arter som firkantperikum (Hypericum maculatum) (veldrenerte enger) og mjødurt (Filipendula ulmaria) (fuktenger) kan komme til å dominere over større områder. I tidlige gjengroingsstadier kan artsrikdommen øke fordi arter som kjennetegner kulturmarksenga med god bruksstatus fortsatt finnes igjen, samtidig som nye arter har begynt å komme inn, men etter hvert forsvinner kulturmarksartene og artsantallet går ned. Når kratt og busker begynner å spre seg i enga, går gjengroingen fort.

Kulturmarksslåtteeng (kulturmarkseng, grunn-undertyper for slåtteeng) kan være vanskelig å skille fra kunstmarkseng (åker og kunstmarkseng) som ikke har vært pløyd eller gjødslet på lang tid (’gammeleng’; se Artikkel 25) fordi innslaget av kulturmarksengarter gradvis øker i kunstmarksenga over tid når den brukes som kulturmarkseng [aktuell bruksintensitet (BI) trinn 3 ekstensiv aktuell bruk]. Forekomst av bl.a. engreverumpe (Alopecurus pratensis), timotei (Phleum pratense), engsvingel (Schedonorus pratensis), hestehavre (Arrhenatherum elatius) og engrapp (Poa pratensis ssp. pratensis) tyder imidlertid på at enga en gang har vært pløyd opp.

Forskjell mellom engflate-engkant (EE) trinn 1 åker- og engflate og trinn 2 åker- og engkant

Kanter er økotoner med forekomst både av arter fra de nærmeste omgivelsene og av spesielle ’kantarter’. I dagens kulturlandskap spiller kanter rundt eng og beitemark samt vegkanter en stadig viktigere rolle for lyselskende engplantearter. Mange av dagens urterike slåtteenger er omgitt av en brei, grunnlendt kantsone som aldri har vært pløyd eller gjødslet selv om den sentrale delen av enga en eller annen gang for lenge siden har blitt det. I slike slåtteenger er det derfor den breie kantsonen som rommer den mest artrike engvegetasjonen.